Annonse

Høyere lønn er nødvendig

Dagsavisen sukket og stønnet for noen uker siden over at en flokk ledere i staten tjener mer enn statsministeren. Det er det ingen grunn til. En bør ikke sammenlikne epler og bananer. Statsministeren tjener vel 1,6 millioner kroner. Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre hadde tatt jobben om lønna hadde vært 1,3 millioner. Det er rimelighetsbetraktninger og hva lederne i embetsverket bør tjene som ligger til grunn for statsministerens lønn. Det har ingenting med en vurdering av ansvaret å gjøre eller hvor mange milliarder en har ansvar for. Da skulle lønna vært på flere titalls millioner. Vi trenger ikke å betale statsministeren mer enn 1,6 millioner i lønn for å få den beste. Slik er det med den saken.

Aftenposten har gjort en opptelling og funnet ut at 33 av 42 statlige toppsjefer tjener mer enn Erna Solberg. Da har de med rette holdt utenfor sjefer i børsnoterte selskaper eller private selskaper der staten har en eierandel. De har tatt med de selskapene staten eier 100 prosent og der de kan, om de vil, i praksis bestemme hvilket lønnsnivå toppsjefen skal ligge på selv om det er styret som fatter det endelige vedtaket.

Mer enn Solberg

At ledere i statlige selskaper tjener mer enn statsministeren, er ganske irrelevant. Dag Mejdell i Posten og Christian Rynning Tønnesen i Statkraft får utbetalt årlig ca. 7,5 millioner kroner. Geir Isaksen i NSB får 5,4 millioner, Dag Falk-Petersen i Avinor 3,3, Linda Bernander Silseth i Flytoget 2,8, Nils Arne Karlstad Lysø som leder Operaen og Torbjørn Almlid i Norsk Tipping 2 millioner og Cathrine M. Lofthus i Helse Sør-Øst drar inn 2,1 millioner kroner hvert år, for eksempel.

«Holdningen i selskaper som baserer seg på bevilgninger fra det offentlige eller i praksis fungerer som et monopol må være at man ikke betaler ledere mer enn nødvendig for å få gode nok folk i avgjørende stillinger.»

Aftenposten har snakket med flere styreledere om hva som er grunnlaget for toppsjefens lønn. De sier det samme - det styreledere har sagt i årevis. Den plata de spiller lyder omtrent slik: Lønnsøkningen har vært på nivå med andre. Lønnen er der den bør ligge når en tar virksomhetens størrelse i betraktning. Vi følger statens retningslinjer som sier at lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende.

Det er umulig å grave fram en styreleder som mener daglig leders lønn er for høy. Men det er en rekke toppsjefer i staten som får betalt mer enn de nødvendig. Grunnen er at Stortingets veiledende retningslinjer ikke gir styrene føringer verdt å snakke om. Hva betyr det å ikke være lønnsledende i en bransje? Dag Falk-Petersen er praktisk talt enerådende i flyplassbransjen. Med to millioner i lønn for å leder Den norske Opera og ballett, kan det argumenteres for at Lysø er ledende. Det er ingen andre innen det offentlig finansierte kulturlivet som tjener like mye. Norsk Tipping er langt på vei et monopol. Statnett er en beskyttet virksomhet, og her har Auke Lont en lønn på 5,5 millioner.

Hvorfor får lederen for de regionale helseforetakene over to millioner i lønn? De er rekruttert fra offentlig sektor. De hadde tatt jobben om de hadde fått en halv million mindre. Og hvorfor skal de tjene mer enn direktøren for Oslo Universitetssykehus? Det er en langt mer krevende stilling enn å sitte på toppen og utøve eierskap.

Lederlønningene innen sykehusene har eksplodert etter at sykehusene ble organisert i statlige foretak og styret fikk ansvar for å fastsette daglig leders lønn. De skjer over hele linjen. Selvstendige styrer betyr økt lønn til topplederen og toppledelsen, men ikke til de ansatte nedover i organisasjonen.

Privatisering betyr enda høyere lederlønninger. VG avdekket for to uker siden at de tre lederne og eierne i bistandsorganisasjonen ILPI i fjor hentet ut rundt tre millioner hver i lønn og utbytte. Hadde de gjort samme jobben i Norad hadde de tjent godt under en million.

Flere av lederne i de statlige selskapene bør tjene såpass som de gjør dersom de faktisk driver en konkurranseutsatt næringsvirksomhet. I næringslivet er det lønn som er virkemiddel for å få tak i de beste. Når staten driver business, må ledere og ansatte ligge på samme lønnsnivå som andre i business. Statlige selskaper kan ikke satse på et B-lag. Da taper de i konkurransen. Dersom det ikke er fare for at de blir utkonkurrert, kan en tillate seg ikke å jakte på de beste og dyreste folkene.

Mer presise kriterier

Staten bør sørge for mer presise kriterier for hvordan toppsjefer i statlige selskaper skal lønnes. Det blir for enkelt for styrene å henvise til størrelse på virksomheten.

Antall ansatte og størrelsen på budsjettet er bare et av flere kriterier, og ikke det viktigste. Det avgjørende må være om virksomheten baserer seg på offentlige bevilgninger eller ikke. Med offentlig finansiering er man ikke i den konkurransesituasjonen som preger næringslivet. En kan ikke gå konkurs. Det tilsier en lavere lønn for topplederen. Derfor bør NRK-sjefen for eksempel tjene mindre enn ledere for kommersielle mediebedrifter av en viss størrelse.

I næringslivet kan toppsjefen tjene flere millioner mer enn medlemmene i ledergruppa. Slik må det ikke være i selskaper som er beskyttet fra konkurranse eller lever hovedsakelig av offentlige bevilgninger. Det holder at toppsjefen tjener 20-30 prosent mer enn de andre lederne. Derfor er det avgjørende for topplederens lønn at styret har et klart bilde av hva en må betale for en god nok økonomisjef. Det er gjerne de en må betale best.

Ellers må holdningen i selskaper som baserer seg på bevilgninger fra det offentlige eller i praksis fungerer som et monopol være at man ikke betaler ledere mer enn nødvendig for å få gode nok folk i avgjørende stillinger.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt:

Fyll inn din E-post:
 
Annonse
Annonse