Superenhet skal knuse kriminalitet i arbeidslivet

Rapporten «Innsats mot arbeidslivskriminalitet» er utarbeidet av forskere ved Uni Research Rokkansenteret, og ble nylig presentert for flere aktuelle etater, inkludert Arbeidstilsynet, Skatteetaten, Politiet og NAV.

Den tar sikte på å samle etater og offentlige virksomheter i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Rapporten kan leses her.

Et premiss for samarbeidssatsingen er at tiltakene i større grad enn før må tilpasses den «kriminelle aktivitetens art»: Fordi arbeidslivskriminaliteten er under utvikling, må også tiltakene for bekjempelse av denne kriminaliteten være fleksibel.

– Samordningsinnsatsen er så langt veldig vellykket, sier fungerende forskningsleder ved Uni Research Rokkansenteret Simon Neby.

Sammen med forsker-kollegene Torstein Nesheim, Jostein Ryssevik, Kristin Rubecksen, Malin Dahle og Inger Nordhagen har han kartlagt og analysert den statlige samordningen av innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Forskerne har tatt utgangspunkt i arbeidet som ble gjort i perioden fra 2014 og frem til i dag.

Seks prioriteringer

Forskerne fremhever følgende punkter som spesielt viktige i arbeidet for å bedre samarbeidet om bekjempelse av Standardisering av praktiske aspekter ved arbeidet:

• Formalisering av tverretatlig samarbeid
• Informasjonsdeling
• Resultatmåling
• Strategi
• Etterretning og analyse

Det siste punktet innebærer å videreutvikle og styrke den felles etterretnings‐ og analyseenheten for etatene. Denne «bør være i stand til å samarbeide med lokale tiltak, noe som fordrer at terskelen for informasjonsdeling bør være relativt lav og at det finnes rutiner for regelmessige oppdateringer av en felles kunnskapsbase. Dette gjelder både tekniske løsninger og arbeidsrutiner og ‐metoder,» heter det i rapporten.

NB: I første utgave av denne saken sto det at opprettelsen av denne etterretningsenheten ble foreslått i rapporten. Det er feil. Etterretningsenheten eksisterer allerede, men foreslås styrket.

I tillegg vektlegges utvekslingen av informasjon mellom de forskjellige etatene.

– Etatene sitter på ulik informasjon og har ulike mandat og oppgaver. Vi mener det hadde vært nyttig med et felles informasjonssystem der en kan lagre og hente ut informasjon, sier Neby.

Forskerne skriver imidlertid at de praktiske aspektene ved informasjonsdeling og kommunikasjon «oppleves som utfordrende for deltakerne i samarbeid mot arbeidslivskriminalitet».

Disse «barrierene», som for eksempel personvern, er det ikke tatt hensyn til i rapporten.

– I realiteten er det en del skranker for å få dette til. Det er spørsmål om juss og lovgiving på den ene siden, personvern og taushetsplikt, sier Neby, men holder fast ved at bedre informasjonsflyt og felles løsninger må til for at samarbeidet mellom etater og virksomheter skal fungere optimalt.

Skatteetaten som pådriver

Etatene spiller ulike roller og det er ingen av dem som er spesielt gode er dårlige til å samarbeide, forklarer forskeren.

– Skatteetaten er en kompetanseorganisasjon som kanskje har tatt en rolle som pådriver, uten at det formelt har vært slik, forklarer Neby.

Arbeidstilsynet har jobbet mer lokalt for å bekjempe arbeidslivkriminalitet, mens Skatteetaten har mer fokus på det sentrale. Politiet har roller på forskjellige nivå i «hierarkiet».

– De to sammen med politiet er tyngst involvert. Nav er ikke like store, sier han.

Forskerne anbefaler at «den nye felles etterretnings‐ og analyseenhetene bør være i stand til å samarbeide med lokale tiltak, noe som tar utgangspunkt i at terskelen for informasjonsdeling bør være relativt lav og at det finnes rutiner for regelmessige oppdateringer av en felles kunnskapsbase».

– Det er ikke alltid like lett å føle at en kan ta med seg saker tilbake til egen etat etter å ha jobbet i samarbeidet på tvers av etatene. Derfor mener vi at den enkelte etat må jobbe med egen strategi, sier Neby.

Jobber med felles etterretning

Rapporten ble denne uken levert til de aktuelle partene, og offentliggjort på Rokkansenterets nettsider.

– Nå er det opp til beslutningstakerne å nyttiggjøre seg av rapporten. Rapporten vil også være nyttig for de på et politisk nivå.

Tilbakemeldingene fra de ulike departementene og etatene har så langt vært at de kjenner seg igjen i bildet forskerne maler.

– Det er ting som de allerede jobber med, som informasjonsutveksling, rapporteringsløsninger og en felles etterretning. I tillegg jobbes det med måter å formalisere og standardisere uten at det går ut over fleksibiliteten. De holder fremdeles på med å finne en passende form, sier Neby.

I motsetning til forskerne så må de ulike etatene forholde seg til reguleringene som allerede finnes.

– En kan ikke bare sette i gang å dele informasjon selv om de vil. Det er lover og reguleringer som legg føringer – da er det et politisk spørsmål. For mange kan ikke ha tilgang på informasjonen, sier Neby.