Innsikt i ettertid: Panikken på Storskog

Hvor langt er det fra Kirkenes til Kabul? Svært langt, etter Storskog-hendelsene å dømme. Norge og nordmenn liker å fortelle verden at vi jobber for humanisme og menneskerettigheter, men hva skjedde da verdens problemer kom tett innpå oss? Da var de edle prinsippene glemt.

For Norges del begynte det hele i begynnelsen av juli 2015. 7. juli rapporterte Sør-Varanger Avis – som første norske nyhetsformidler – om at flere asylsøkere kom til Norge over grensestasjonen på Storskog ved Kirkenes. I slutten av august meldte samme avis at asylsøkere syklet over russergrensen og inn til Storskog, dette fordi grenseavtalen mellom Norge og Russland kun slår fast at grensen ikke kan krysses til fots. Da NTB spredte nyheten til hele landet, ble asylstrømmen også en nasjonal nyhet. Gang på gang viste TV-kanalene tynt kledte mennesker som syklet de tre milene inn mot Storskog på skrøpelige billigsykler.

I september gikk Politiets utlendingsenhet ut i flere medier og uttalte at mange av asylsøkerne ikke var reelle flyktninger, at mange bodde i Russland og at de forsøkte å utnytte situasjonen for å komme seg inn i landet. Etter dette skrev VG for første gang om det som skjedde. Dermed økte nyhetstrykket rundt flyktningene på Storskog.

Snart var dette blitt den dominerende nyhetssaken i de fleste norske medier. Situasjonen var bekymringsverdig – det var alvor nå, ifølge aviser og TV-kanaler. TV-kanalene viste intervjuer med asylsøkere fra flere ulike land som fortalte at de hadde sett på TV at den norske grensen var åpen. Bilder av mennesker som tok seg inn i Norge på barnesykler flimret over skjermene. Avisene fikk slående forsideoppslag uten altfor store anstrengelser fra journalistenes side.

Medienes og politiets rolle i denne historien er åpenbar. Og slik skulle det fortsette – etter hvert med solid assistanse fra norske politikere. For som så ofte før: Når en sak eller en hendelse dominerer mediebildet, ser politikerne sitt snitt til å score politiske poenger på den.

Skiftende folkemening

Ikke overraskende var det Fremskrittspartiets justisminister Anders Anundsen som førte an. Han gikk ut og sa at han ville instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) om å sende tilbake asylsøkere som hadde lovlig opphold i Russland. I starten av november fulgte statsminister Erna Solberg opp med å flagge en rask innstramming i asylpolitikken. Regjeringen ville altså føre Fremskrittspartiets innvandringskritiske linje i denne saken.

En viktig grunn til dette, var at de denne gangen hadde folket med seg. Folkemeningen var at Norge ikke måtte slippe disse asylsøkerne inn i landet, ifølge Tord Willumsen, ekspert på politisk kommunikasjon og forsker ved Østlandsforskning.

– Når Fremskrittspartiet er i regjeringsposisjon, er det ikke overraskende at Norge gikk for en restriktiv linje. En viktig faktor var at folkemeningen skiftet. Da bildet av en liten død syrisk gutt på en strand i Hellas gikk verden over, gjorde det et voldsomt inntrykk på de fleste av oss. Jeg uttalte da til en avis at i en slik situasjon kunne ikke Frp dra innvandrerkortet. Og så gjorde de det likevel. Det ga dårlig uttelling i kommunevalget i fjor fordi de ikke hadde folkemeningen med seg, sier han.

Dette endret seg imidlertid radikalt da strømmen av asylsøkere over Storstog tiltok like etter at valget var over. Plutselig var nordmenn likevel ikke så opptatt av å hjelpe folk i nød.

– Noe skjedde med nordmenns holdninger til flyktninger da mennesker begynte å ankomme Storskog. Frp har i årevis sagt at vi må skjerme oss fra store flyktningstrømmer, og så var det nettopp det som skjedde – flere hundre asylsøkere kom til landet hver dag. Å selge Frps budskap har antagelig aldri vært enklere enn da dette skjedde. Dermed svingte folkemeningen i Frps retning, sier Willumsen.

Direktefly til Kabul

Medienes fokusering på det problematiske ved asylstrømmen forsterket sannsynligvis skepsisen i store deler av befolkningen. De omtalte selvsagt også statsministerens anslag for hva tilstrømmingen av mennesker ville koste nasjonen. I oktober uttalte nemlig Erna Solberg at asylsøkerne – hvis 40.000 til 50.000 fikk opphold her i landet – ville koste Norge 40 – 50 milliarder kroner de neste fem årene. Dette ble omtalt i «alle» medier, noe som bidro til å piske opp stemningen og øke skepsisen. At Thomas Nilsen, redaktør i The Independent Barents Observer, mente at asylstrømmen var en russisk provokasjon og at andre mente dette var en straff for at Norge støttet EUs restriksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim, bidro ikke til å roe gemyttene. Enda verre ble det da Frp-politikere gikk ut og sa at de fryktet at IS-terrorister kom inn i landet med asylsøkerne.

Nå begynte det som mer og mer liknet en asylmessig panikk for alvor å bli synlig. Spesielt synlig ble det når politikere fra andre partier enn Fremskrittspartiet og Høyre fant det for godt å si sin mening. Overraskende nok var det Senterparti-veteran Per Olaf Lundteigen som først meldte seg på. Han mente at Norge nå burde stenge grensen, noe også Frps Per Sandberg hadde tatt til orde for.

Panikken nådde nye høyder da Arbeiderpartiets Helga Pedersen i begynnelsen av november kom med en uventet kraftsalve om det som skjedde i hjemfylket hennes. Hun anbefalte «direktefly fra Kirkenes til Kabul». Pedersen forutsatte riktignok at asylsøkerne fikk behandlet sine søknader i Norge før de eventuelt ble sendt ut, men uttalelsen slo like fullt ned som en bombe.

Det som tidligere ble sett på som uhørt politikk, var nå tatt inn i politikervarmen og ble fremført som om det hadde vært akseptert realpolitikk hele veien. Willumsen mener det var folkemeningen som snakket.

– Også politikere fra andre partier ble påvirket av stemningen. Det er kanskje ikke så merkelig, politikere er også mennesker. Stortingspolitikere har dessuten kontakt med sine fylkeslag og blir på den måten berørt av folkemeningen, sier Tord Willumsen.

Ut av syne

Både sentrale politikere og store deler av befolkningen inntok en restriktiv posisjon. Satt på spissen kan vi si at nordmenn viste medmenneskelighet, solidaritet og hjertevarme da druknede treåringer ble skylt i land på en strand langt unna, men ble langt mer avvisende og mindre medmenneskelige da «problemet» kom til vårt eget land.

I november så Erna Solberg muligheten for et bredt forlik om asylinnstramminger og gikk raskt ut og sa at Helga Pedersens forslag kunne være et viktig signal å sende. Regjeringen, Arbeiderpartet og Senterpartiet kom så med egne forslag til tiltak for å bremse asylantstrømmen.

– Vi fikk en underbudspolitikk hvor partiene konkurrerte om tiltak som skulle hindre at Norge ble et attraktivt land for menneskesmuglere og mennesker som kommer på egen hånd. Samtidig lå det en dobbeltmoral i at vi forsøkte å oppfylle våre internasjonale forpliktelser, sier Willumsen.

Svein Erik Tuastad, valgforsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, viser til at denne underbudspolitikken også gjelder internasjonalt, mellom land.

– Så lenge landene i Europa ikke har fått på plass en koordinert flyktningpolitikk, vil enkeltland risikere en strøm av asylsøkere som overstiger kapasiteten og den politiske bærekraften. Det kalde kappløpet nedover, der enkeltland prøver å unngå at akkurat de får mange asylsøkere, satte også Norge i en tvangssituasjon. Dermed måtte Norge gjennomføre tiltak for å bremse tilstrømmingen, sier han.

De grunnløse

Ett av regjeringens tiltak, som skulle vise seg å bli kontroversielt, var en endring av utlendingsloven slik at Norge kunne sende såkalt «grunnløse flyktninger» rett ut uten å behandle asylsøknadene deres. En uke senere, nærmere bestemt i slutten av november, kom en presisering: Irakiske og afghanske asylsøkere skulle regnes som grunnløse og sendes ut av landet innen to døgn.

Tiltakene, som også inkluderte en informasjonskampanje i sosiale medier i land hvor mange av asylsøkerne kom fra, førte til en nedgang i antall asylsøkere som kom til Norge via Storskog. Tiltakene virket, noe regjeringen i ettertid har vært påpasselig med å trekke frem. I tillegg var strengere russisk grensepoliti og surt høst- og vintervær medvirkende faktorer til at asylantstrømmen begynte å avta fra slutten av november og frem mot jul.

Regjeringens innstrammingstiltak gikk ikke upåaktet hen, og endringen i utlendingsloven var definitivt det tiltaket som vakte størst reaksjoner. Og nå kom ikke reaksjonene «bare» fra politikere, forskere eller humanitære organisasjoner. Advokatforeningen reagerte og mente regjeringen brøt folkeretten, men mest oppsiktsvekkende var det at FNs høykommissær for flyktninger reagerte. Høykommissæren mente regjeringen opptrådte i strid med FNs flyktningkonvensjon og dermed handlet i strid med menneskerettighetene. FN reagerte på tre forhold: At Norge nektet å behandle søknadene til alle som søkte om asyl, at Norge gikk inn for å returnere asylsøkere til Russland som «et trygt tredjeland» og at Norge innskrenket mulighetene for familiegjenforening.

Pepper fra FN

Statsminister Erna Solberg og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhhaug forsikret om at Norge handlet i tråd med internasjonale avtaler. Like fullt fikk Norge pepper fra selveste FN, organisasjonen der en nordmann – Trygve Lie – var den første generalsekretæren og der Norge har vært et pliktoppfyllende mønstermedlem i flere tiår. Det FN-vennlige, tolerante og humanistisk orienterte Norge, landet som svarte på Anders Behring Breiviks terroristiske massedrap med roser og sang, fikk for første gang i historien skarp kritikk fra FN.

Tuastad stiller spørsmål ved handlemåten til norske myndigheter.

– Storskog-hendelsene er en studie verdt. For det er nettopp i slike uoversiktige, uforutsigbare og akutte handlingssituasjoner at våre liberale prinsipper blir satt på prøve. I hvilken grad maktet politikerne å holde hodet kaldt og unngå at hjertet frøs til? Gikk en politisk akuttsituasjon over i moralsk panikk?

Valgforskeren viser til et liknende tilfelle for 15 år siden:

– Vi så det etter 11. september 2001, da vår daværende utenriksminister Jan Petersens instinktive reaksjon var å nærmest ville avblåse den offentlige samtalen fordi han mente det var viktig at alle sto sammen. På samme måte var det sist høst et enormt press for å stoppe det mange opplevde var en flyktningkrise. Man kan spørre seg om politikerne maktet å kombinere behovet for handlekraft med nødvendigheten av å holde seg til de internasjonale flyktningkonvensjonene, sier Tuastad.

Han vil likevel ikke kategorisk si at tiltakene var i strid med FNs flyktningkonvensjon.

– Det er ikke FN som bestemmer hva som er den beste tolkningen av menneskerettigheter eller hva som er gjeldende praksis for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Mitt inntrykk er at Kristelig Folkeparti og stortingsflertallet generelt sett var nøye med å minne om de menneskerettslige forpliktelsene, men det vil være en skamplett for Norge om man kan dokumentere menneskerettighetsbrudd. Uansett illustrerer hendelsene ved Storskog sårbarheten til de prinsippene vi skryter av i 17. mai-talene, sier Tuastad.

Gunnar Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, sier det slik:

– Norske myndigheter har rett i at synspunktene fra FNs høykommissær for flyktninger ikke er rettslig bindende for Norge, men de er likevel ikke å regne som «råd» eller «anbefalinger» som Norge lett kan velge å se bort fra. Ifølge Flykningkonvensjonen tar statene «til etterretning at de Forente nasjoners Høykommissær for flyktninger har fått i oppgave å føre tilsyn med anvendelsen av de internasjonale overenskomster om flyktningers beskyttelse, og … erkjenner at en effektiv koordinering av de tiltak som treffes for å løse dette problem vil avhenge av statenes samarbeid med høykommissæren», sier han.

Norge blir regnet som en viktig støttespiller for FNs høykommissær og for FNs menneskerettighetssystem generelt.

– Det har nok skjedd tidligere at norske myndigheter ikke fullt ut har fulgt innspill fra ulike FN-organer, inkludert innspill fra høykommissæren. Men denne gangen gjelder uenigheten helt grunnleggende spørsmål i flyktning- og menneskerettighetsspørsmål, nemlig om Norge kan sette til side retten til å søke asyl og forbudet mot utsending når risiko for tortur er betydelig, sier Ekeløve-Slydal.

Han viser til at både FN, russiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og norske Landinfo har dokumentert at situasjonen for asylsøkere og flyktninger i Russland er så usikker at det er betydelig fare for tortur eller andre menneskerettighetsbrudd. Han viser også til Norges forpliktelser om å behandle asylsøknader fra personer uten sikkert opphold i Russland, som er nedfelt i et eget kapittel om menneskerettigheter i Grunnloven.

– Vi var hele tiden kritiske til regjeringens ønske om å returnere personer som hadde en svak tilknytning til Russland. Russland har ikke et sikkert asylsystem, og det er eksempler på at personer med beskyttelsesbehov er blitt returnert derfra til land hvor de er blitt forfulgt og torturert. Å returnere flyktninger til Russland vil være i strid med grunnlovsfestede rettigheter, sier han.

Helsingforskomiteen mener dette er en alvorlig situasjon for Norge.

– Vårt hovedbudskap er at Norge må opprettholde en tradisjon der vi er nøye med ikke å risikere å bryte menneskerettighetene. Vi mener regjeringen brøt med denne tradisjonen når det gjaldt asylsøkerne som kom over Storskog. Det er også liten tvil om at flere av de andre partiene tok for lett på de menneskerettslige sidene av saken, sier Ekeløve-Slydal.

«Trusselen» som forsvant

Da kalenderen viste 2016 kunne statistikkene fortelle oss at cirka 5400 asylsøkere kom inn i Norge over Storskog i 2015. 1260 av disse har flyttet ut av mottakene uten å oppgi ny adresse, mens 321 er returnert til Russland og 228 er uttransportert til 22 andre land. Enkelte har med assistanse fra Utlendingsdirektoratet selv reist til sine hjemland.

Slik er situasjonen i dag, og fra januar av var det ikke lenger noen reell strøm av asylsøkere over norskegrensen ved Storskog. Og da, da det hele var over og «trusselen» ikke lenger var der, kom stortingsrepresentant Helga Pedersen på banen på nytt. To og en halv måned etter at hun mente direktefly til Kabul var løsningen, uttalte hun til Vårt Land at hun var bekymret for om regjeringens handlemåte var i tråd med folkeretten. Hun satte også spørsmålstegn ved om det var trygt å sende mennesker tilbake til Russland.

Pedersen har ikke besvart våre forespørsler om å kommentere denne artikkelen. Statssekretær Marit Berger Røsland svarer på vegne av regjeringen. Hun avviser panikk i regjeringskvartalet.

– Vi ble ikke grepet av panikk, men det var viktig for oss å få kontroll over situasjonen på Storskog. Justis- og beredskapsdepartementet ville vise at personer uten beskyttelsesbehov ikke har rett til opphold i Norge, og det har ikke kommet asylsøkere over Storskog siden slutten av november i fjor, sier hun.

– I hvilken grad gikk vi bort fra humanitære prinsipper og forpliktelser?

– Det er ikke problematisk at Norge i enkelte tilfeller har et annet syn enn FNs høykommissær for flyktninger. Vi er trygge på at de vurderingene som ble gjort var innenfor våre konvensjonsforpliktelser, sier statssekretæren.

– Hvor vellykket var regjeringens håndtering av saken?

– De høye asyltallene satte oss i en vanskelig situasjon, og økningen kom brått. Som en følge av situasjonen gjennomførte regjeringen flere innstramninger i regelverket og innførte økt grensekontroll. Det vil alltid være mulig å gjøre ting bedre, og vi forbedrer nå beredskapen for å kunne møte en ny tilstrømning. Bildet er imidlertid svært lite forutsigbart, sier Røsland.