UKEBLIKK: Steilere fronter og knallhard kamp mot sperregrensen

Man kan få inntrykk av at Stortingsvalget i 2017 nærmest blir en walkover for regjeringspartiene. Ser man på mandatfordelingen ut fra de siste måneders meningsmålinger har de blå-blå et klart flertall sammen med sine støttepartier KrF og Venstre. De kan sannsynligvis få flertall bare med Venstre også, dersom KrF skulle finne på å skifte side.

Men situasjonen er mer spennende enn som så.

De minste partienes kamp mot sperregrensen kan bli avgjørende om regjeringen bli fortsatt blå eller noe med rødt i september 2017.

Fredag ble datoen for neste stortingsvalg satt: Mandag 11. september 2017. Og selv om det fortsatt er en stund igjen til valgkampen sparkes i gang for alvor, så er det suksess på denne datoen som er viktigst for alle partienes politiske strateger.

Denne uken fikk SV 5,9 prosent oppslutning på et meningsmåling gjort av Ipsos for Dagbladet. Det er et sprang på hele 2,9 prosent fra siste Ipsos-måling, noe som – dersom det varer – gjør SV til en politisk spiller å regne med, etter måneder i skyggens uinteressante dal.

En årsak til framgangen kan ganske sikkert tilskrives at partiet er en tydelig motstemme mot regjeringens strenge flyktningpolitikk.

Mens Ap og sentrumspartiene nøler med å kritisere regjeringen særlig hardt – de er stort sett uenige i retorikken – ikke så mye politikken – har SV bitt seg fast som en sinna opponent. Det vinner partiet på nå. SV er – som Frp – tjent med steile fronter i asyl- og flyktningpolitikken.

Også andre målinger den siste måneden bekrefter en oppadgående tendens for SV – dog langt fra så sterk som i Ipsos-målingen.

At flyktningsaken betyr mye, kan man lese ut fra Fremskrittspartiets stabile og høye nivå på målingene de siste månedene. I helgen avholder Frp landsmøte, og der vil nok innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug bli hyllet til gangs av sine egne. Frp holder bra stand på målingene, og den æren kan en restriktiv flyktningpolitikk og en uredd innvandringsminister ta mesteparten av æren for. Frp får en oppslutning på 15,8 prosent på Ipsos sin måling (+1,2), mens Høyre går tilbake med 3,2 prosent – til 23,1.

Det svinger mer for Høyre og Arbeiderpartiet på målingene om dagen. De to store spiller andrefiolin i debatten om flyktningene.

Men Høyre er nok rimelig komfortable med å ikke stå fremst i alle flyktningdebatter. Det er litt pussig, mener jeg, at denne taktikken ser ut til å virke: Frp blir talerør for flyktningpolitikken – men hele regjeringen står jo bak.

Hvis flyktning- og asylpolitikk ikke er noen vinnersak for Høyre, så er det en tapersak for Arbeiderpartiet. Ap har tradisjonelt ført den «nest strengeste politikken» på området. Det er ikke få AP-velgere som liker at Frp er harde i asylklypa, og mang en Ap'er har nok Sylvi Listhaug som sin guilty pleasure-favoritt blant norske politikere.

Men det burde være mer politikk å ta av. At ikke Ap har klart å vinne mer terreng på arbeidsløsheten og de usikre økonomiske tidene, ser mange på som noe av en gåte. Jeg tror at regjeringen, med Høyre og Erna Solberg i spissen, prøver å skape et inntrykk av at «gammeldags motkonjunkturpolitikk ikke holder lenger». Høyre håper at den berømte omstillingen landet står overfor skal gjøre at folket ikke har den samme gamle troen på Ap i den økonomiske politikken. Og foreløpig kan det se ut til at taktikken virker. Ap er selv lite offensive når det gjelder omstilling, etter min oppfatning. Jonas Gahr Støre har nylig svart på utfordringen med å foreslå en kompetansereform. Han vil børste støv av det gamle slagordet «livslang læring».

Om det blir en hit, er foreløpig uvisst. Det må i så fall bli litt trøkk i en slik reform. For å hente nye velgere må Ap mye høyere opp på banen når det gjelder alle de ulike politikkområdene man kan putte inn under hovedoverskriften «omstilling». Det dreier seg om næringsutvikling, innovasjon, arbeidsplasser, utdanning, forskning og velferdstjenester.

Mer en nok å ta av for et Ap-hjerte, skulle man tro. Men foreløpig er det regjeringen som høster politisk gevinst og troverdighet av Høyres slagord «fra særstilling til omstilling».

Undersøkelser viser imidlertid at Ap fortsatt har høyest troverdighet blant velgerne når det gjelder kampen mot arbeidsledighet og usikker økonomi. Problemet til Ap er at folk utenfor Vestlandet ikke føler krisen på kroppen ennå. Paradoksalt nok vil Arbeiderpartiet sannsynligvis tjene på at krisen brer seg og øker i omfang.

Ap gjør det like vel «helt greit» på målingene. Det er få som tror at partiet vil komme tilbake til gamle høyder med rundt 40 prosent av velgerne i ryggen. Derfor er Ap avhengig av de små partiene. Ap trenger at noen av dem – som SV, Senterpartiet og kanskje også KrF – gjør det bra. Og at Venstre helst gjør det tilsvarende dårlig. «Bra og dårlig» her betyr over eller under sperregrensen. Et SV under sperregrensen kan i verste fall kaste partiet helt ut av stortingssalen. Men kommer partiet over, er veien rimelig kort til flere enn 10 mandater. For Ap kan det bety forskjellen på regjeringsmakt eller ikke.

De andre småpartiene har det på samme måten. I det siste har Venstre slitt med sperregrensen, og selv om Venstre er så vidt over på Ipsos-målingen, er partiet på desperat jakt etter saker der det kan stå fram som et tydelig alternativ.

Men Venstre – og til dels også KrF – står i spagaten når det gjelder de to sakene der partiet i siste årene har profilert seg: Flyktninger og klima.

Med ett bein i eget partiprogram og ett i Frps, blir det vanskelig å tale med en tydelig stemme.

For velgerne høres det mer ut som om Venstre taler med to tunger.