Annonse
aslak bonde
Et tydeligere Venstre
Før valget var Venstre uforutsigbart og stridslystent. Nå er det tydelig og medgjørlig, skriver Aslak Bonde.
SYNSPUNKT: Venstres håp er at rollen som lojalt støtteparti for Høyre kan gi velger-uttelling de gangene Høyre lener seg ekstra mye mot Frp eller markedsliberalere.
Venstre-leder Trine Skei Grande virket strålende fornøyd, da hun oppsummerte det siste halve året på torsdagens pressekonferanse.
Selv om Oslo-baserte kommentatorer mener at partiet har forsvunnet etter at det gikk inn i regjering, så viser hun til medieoppslag som tyder på at Venstre nå er mer synlig utover i landet enn det har vært tidligere. Forskjellen fra før, er at det nå i stor grad er partiets statsråder som reiser rundt, og at de kan fortelle om små og store saker der Venstres politikk blir satt ut i livet.
Mye skryt
Når Venstre-ledelsen i tillegg viser en imponerende evne til å ta æren også for vedtak som strengt tatt ikke skyldes partiets innsats, blir det mye å skryte av. Partiet skriver eksempelvis i sitt politiske regnskap at det «har bidratt» til enighet om ny tjenestepensjon. Det er formelt riktig fordi alle regjeringspartier står bak Høyre-statsråden som forhandlet frem enigheten, men det er ikke spor av at Venstre har gjort noe mer enn å være tilstede. Resultatet ville ha blitt akkurat likedan om partiet ikke var i regjering.
Men hvem bryr seg om slike nyanseringer? Det viktige for Venstre nå er å sende budskapet om at det er en del av noe større. Partiet innser at det ikke er stort, og at flertallsmakten rår for eksempel i oljepolitikken. Samtidig mener partileder Skei Grande at det er mulig å få til mye i en regjering der samarbeidsklimaet er overraskende bra, og der det er argumentenes kraft som rår. Hun viser stadig til kontrasten fra det rødgrønne regjeringssamarbeidet der de interne konfliktene var så hyppige og så tøffe at man hadde en egen statsråd og et helt eget møterom for å håndtere dem.
Ny strategi
Venstre-ledelsen har gode grunner for å vektlegge harmonien og samarbeidet. Den prøver enkelt og greit ut en annen strategi enn den som ble bedømt som mislykket i forrige stortingsperiode. I rollen som støtteparti for regjeringen satte Venstre hardt mot hardt i en del saker. Det førte kanskje til at man fikk litt bedre gjennomslag enn man ellers ville ha fått i akkurat de sakene, men meningsmålingene viste at velgerne likevel ikke satte pris på strategien. Partiledelsens analyse var at det ble for mye offentlig krangling, og at velgerne ikke liker kranglete partier.
Det er grunn til å tro at denne strategien vil bli fulgt opp i hele denne stortingsperioden. Selv om partiet skulle falle på meningsmålingene, og selv om nesten en tredjedel av Venstres landsstyre var i mot å gå i regjering, virker det som om hele partiet er enig om at man ikke kan skifte strategi enda en gang. I neste stortingsvalg – tre år fra nå – må Venstre fremstå som en lojal, konstruktiv og mest mulig innflytelsesrik støttespiller for en Høyre-dominert regjering.
Annonse
Mister innflytelse?
Det store spørsmålet er hvordan partiet skal bli innflytelsesrikt, når det skal være lojalt og unngå offentlig krangling. Hvordan skal partiet klare å få velgerne til å se at en regjering med og uten Venstre er to helt forskjellige ting?
De som er opptatt av pelsdyr vil se det. Det hadde ikke blitt en utfasing av pelsdyrnæringen, om ikke Venstre var blitt med i regjering. Ellers er det smått med blanke seire. Venstre korrigerer politikken på en rekke områder, men klarer i liten grad å få til kursendringer.
Klimapolitikken er et godt eksempel. Da regjeringen for kort tid siden diskuterte videreføringen av 24. konsesjonsrunde, ble Venstres argumenter for lette. På tross av at det i regjeringsplattformen står at man skal ta hensyn til miljøfaglige råd, har oljeministeren gitt nye letetillatelser i områder nær Bjørnøya der miljømyndighetene mener at det ikke bør letes. Venstre fikk gjennomslag for at det ikke skal være aktivitet i den delen av året der miljøet er mest sårbart, men det var det. Som Trine Skei Grande sa på torsdagens pressekonferanse: Et politisk flertall er også et argument, og i denne saken var det det som vant frem.
Det store spørsmålet er hvordan partiet skal bli innflytelsesrikt, når det skal være lojalt og unngå offentlig krangling
Det er forsåvidt en ærlig sak for et fireprosents parti å tape kamper internt i regjeringen, men det er ikke greit om det tilsynelatende skjer uten sverdslag, og om det i tillegg skjer på et område som er ekstremt viktig for partiets tillitsvalgte. Venstres ledelse forsvarer tapet denne gangen med at prosessen med 24. konsesjonsrunde var kommet for langt. Det skal bli andre boller når den nye forvaltningsplanen kommer i 2020. Den skal miljøvernminister Ola Elvestuen ha ansvar for, og da skal man få se tydelige Venstre-gjennomslag.
Man skal aldri si aldri, men tvilen kommer til å hefte ved denne påstanden helt frem til 2020. Hvorfor skal det flertallet i regjeringen som i følge Venstre kjemper intenst for oljenæringens interesser være noe mer imøtekommende i 2020 enn de var denne våren? Det vil fortsatt være makten som rår, og Venstre har frasagt seg egne maktmidler ved at det har lovet ikke å fremstå som et krangleparti.
Tettere opp til Høyre
Den mest nærliggende løsningen på partiets dilemma er at engasjementet mot oljenæringen tones ned. Partiet sørger for vern og beskyttelse i de områdene som oljenæringen ikke prioriterer veldig høyt, den klassiske miljøvernprofilen skjerpes, og så lar man arbeidet med å få ned CO2-utslippene skje i en europeisk ramme. Ettersom EUs klimapolitikk ventelig blir skjerpet i årene som kommer, vil Venstre kunne si at det er i en regjering som fører en mer offensiv klimapolitikk enn noen gang.
Partiet vil også kunne profilere seg selv som et moderne parti som er aktivt for internasjonalt samarbeid. Slik Venstre-ledelsen snakker nå, virker det som om den ser for seg en utvikling der Senterpartiet drar Ap over i en litt mer nasjonalistisk retning – symbolisert ved en økende skepsis til EØS-avtalen. Dermed blir det etter Venstre-strategenes mening skapt et rom for et parti som er tydelig for internasjonalt samarbeid på alle plan. Det rommet har Venstre tenkt å ta, og det innebærer vel også at partiet ved neste programrevisjon kommer til å bli for norsk EU-medlemskap.
Dermed blir det likere Høyre, men mer ulikt Frp. Og det er der Venstres håp ligger: Partiet skal være slik at nesten alle Høyre-velgere kan tenke seg å stemme på det, samtidig som det skal være en tydelig motvekt til Frp. Da er håpet at mange nok Høyre-velgere i de kommende valgene vil stemme på Venstre for å markere avstand til Frp samtidig som de sikrer en Høyre-dominert regjering.
Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
