På leting etter fellesskap

ANALYSE: Bakteppet var mørkt da Erna Solberg inviterte pressen til julepressekonferanse torsdag. Statsministeren var blitt informert om at drapene på en norsk og en dansk turist i Marokko kan være utslag av IS-terrorisme. Hun presiserte at marokkansk politi fortsatt etterforsker, og at det kan ligge andre motiver bak. Likevel måtte hun blant annet svare på spørsmål om IS-terror, og om at USAs president Donald Trump denne uken hevdet at kampen mot IS er vunnet.

Svaret hennes var så diplomatisk og langt at det er vanskelig å gjengi. På samme måte som hun svarte rundt da hun ble spurt om Høyres krav i de forestående regjeringsforhandlingene. Det er blitt lagt merke til at Høyres stortingsgruppe er den eneste som ikke har stilt noen krav, og at den i høst til og med ga Solberg fullmakt til å snakke om en abortlov nesten ingen i Høyre ønsker å endre.

Borgerlig fellesskap

Årsaken er opplagt: Det aller viktigste for Høyre er å tømre et borgerlig fellesskap. Første steg er å få til enighet om en politisk plattform som alle de fire partiene på borgerlig side står bak. Deretter skal tiden frem til neste Stortingsvalg i 2021 brukes til å utvikle felles virkelighetsforståelse og felles prosjekter for de fire partiene. Det er en forutsetning for at det skal være mulig å endelig bryte det styringsparti-hegemoniet Arbeiderpartiet i praksis hadde i den lange perioden fra 1945 til 2013.

Erna Solberg lar det aldri være tvil om at det er denne ambisjonen som styrer henne. På torsdagens pressekonferanse var hun tydelig og klar på alle spørsmål som inviterte til å snakke pent om regjeringspartnerne. Hun unnet seg også å minne de tilstedeværende journalistene om at det er få av oss som har trodd at det skulle være mulig å realisere den fire-parti regjeringen som kanskje kommer i januar.

Samtidig var hun opptatt av ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt. Spørsmålet om hvordan hun ville føle det, dersom regjeringsforhandlingene bryter sammen, ble parert med at det i så fall ville være et resultat av en ordinær politisk prosess.

Vi som tidligere har hevdet at det ikke ville være mulig å få til borgerlig samling, har kanskje svekket troverdighet, men vi kan vise til at det også internt i alle de fire mulige regjeringspartiene snakkes om at forhandlingene, som starter rett over nyttår, kan havarere. Det har ikke skjedd før i nyere tid.

Intern motstand

I januar kommer muligens unntaket som bekrefter regelen. Det har aldri tidligere vært forhandlinger der et av partiene er delt nøyaktig i to og der det organet som skal ta stilling til forhandlingsresultatet i realiteten har et flertall som er i mot hele prosjektet. Som om ikke KrFs situasjon er spesiell, så har også regjeringsmotstanden i Frp økt gjennom denne høsten. Samtidig ligger Venstre så lavt på meningsmålingene at det fremstår som en absolutt nødvendighet for partiet å få tydeligere gjennomslag i årets forhandlinger, enn i de som var på Jeløy for snaut et år siden.

Erna Solberg refererte på torsdag tidligere Høyre-statsminister Jan P Syse som i slike situasjoner ville satse på «samlende enighet og skapende uenighet». Hun skal dyrke de prosjektene og de standpunktene de er enige om, samtidig som hun vil mobilisere alle partienes kreativitet slik at de finner kompromisser som gjør det mulig for alle partier å vinne uten at de andre partiene av den grunnen nødvendigvis taper.

Innvandring og klima

Det siste blir et stort problem i januar-forhandlingene. Blant annet fordi noen av de største problemområdene i det borgerlige samarbeidet har vært bearbeidet i fem år. Mange kreative løsninger er allerede prøvd. Det gjelder spesielt på klima- og på innvandringsområdet. Frp må få til et eller annet i den nye regjeringsplattformen som viser at regjeringen er veldig streng. Samtidig er norsk politikk allerede så stram at det ikke blir så mye annet enn symbolpolitikk igjen. Og de symbolene som virker bra for Frp, virker som oftest sterkt negativt for Venstre og KrF.

På klimaområdet kan det bli motsatt: Venstres, og KrFs, seier kan lett bli Frps tap. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg at det er mulig for de to småpartiene å leve med en politikk der det ikke blir dyrere å eie, og å kjøre fossildrevne biler.

Politikere finner nesten alltid en løsning – i hvert fall om de ønsker det. Det avgjørende for Erna Solberg er at alle fire partier samles om så mye felles politikk at de er villige til å inngå relativt smertefulle kompromisser. De må bygge et borgerlig prosjekt som de alle tror på, og som de kan tenke seg å jobbe for langt inn i det neste tiåret.

Bærekraftig velferdssamfunn

Venstre og Høyre er ikke i tvil om hva det prosjektet skal være. De vil videreutvikle et bærekraftig velferdssamfunn der tæring settes etter næring, og der staten ikke legger seg oppi mer enn den må. Partiene har slett ikke statsskrekk, men de er sterkt i mot offentlige monopoler og for en stor privat sektor. Vår utenrikspolitiske forankring skal være som før.

Den delen av Kristelig Folkeparti som vil være med i regjering er definitivt for de samme idealene. Det var nettopp oppfatningen av at de hører til på borgerlig – eller ikke-sosialistisk – side som avgjorde linjevalget i KrF. Samtidig er det sjeldent stor forskjell på idealer og praksis i det kristendemokratiske partiet. Svaret på de fleste utfordringer er nemlig å bruke mer offentlige penger. Det igjen fører til at KrF ender med å ønske seg økte skatter, selv om partiet i prinsippet er for en borgerlig politikk for reduserte skatter.

Frps joker

Slik har KrF vært i de siste tiårene og Erna Solberg vet ganske sikkert hvordan hun skal håndtere det. Verre for henne er utviklingen i Frp. Det er den virkelig store jokeren. Konstituert nestleder Sylvi Listhaug fronter en del av partiet som er mer opptatt av å vinne enkeltsaker enn å tenke helhetlig samfunnsutvikling. Hennes metode er å være i opposisjon til de fleste andre – også egne regjeringspartnere. Slik hun har opptrådt det siste året, er hun rett og slett ikke interessert i å bygge et borgerlig fellesskap.

Det store spørsmålet blir da om det flertallet i Frp som fortsatt ønsker regjeringssamarbeid setter Sylvi Listhaug på sidelinjen, eller om de lar henne holde på som frispiller på utsiden av regjeringen. Får hun lov til det, kan hun effektivt undergrave den fellesskapsforståelsen Erna Solberg jobber så hardt for å skape.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---