Siv Jensens ­kuppede konferanse

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Det ble snakket om svenske tilstander i Gamle Logen i Oslo tirsdag. Men det var ikke innvandringsproblemer og bilbranner som var problemet i nabolandet – det var den sterkt økende ulikheten. Den som i følge forskerne blant annet skyldes at svenske politikere på 1990-tallet kuttet velferdsordningene og svekket fagforeningenes makt.

Budskapet har vært fremført mange ganger før, men ikke i regi av en blå-blå regjering. Dens budskap er vanligvis at innvandring er hoveddriveren for økt ulikhet og at et av de viktigste virkemidlene er å få til en bedre og mer inkluderende skole, og en best mulig fungerende markedsøkonomi. De to budskapene står ikke i direkte motsetning til hverandre og de kan begge være riktige. Det er vektleggingen som skiller høyre- og venstresiden i retorikken.

Ulik vektlegging i analysen fører i neste omgang til forskjellig politikk. Venstresiden vil ha mer aktiv økonomisk utjevningspolitikk, mens høyresiden blir mer opptatt av tiltak for å forbedre skolen og å redusere innvandringen. Venstresiden argumenterer for å styrke fagforeningene og å få et mest mulig regulert arbeidsliv, mens høyresiden insisterer på at reguleringene ikke må begrense markedsøkonomien i for stor grad.

Det store spørsmålet etter regjeringens ulikhetskonferanse, er om den er i ferd med å slutte seg til venstresidens analyser – noe som igjen vil berede grunnen for en mer sosialdemokratisk politikk. Det vil vi ikke se før regjeringen legger frem sin stortingsmelding om ulikhet og sosial bærekraft, men det går an å spekulere.

Bakteppet er nemlig et statsministerparti som mer eller mindre offisielt har tatt mål av seg til å overta Arbeiderpartiets rolle i norsk politikk. Under Høyres landsmøte i vår, snakket parti-ideolog Torbjørn Røe Isaksen åpent med pressen om hvordan ambisjonen nå var å bli det nye store styringspartiet. I det ligger det også at politikken legges inn mot sentrum. To viktige elementer i en sentrumsorientering er at man legger bort løftene om vesentlige skattelettelser og at man erkjenner den positive betydningen av at man har velfungerende og omfattende velferdsordninger og et aktivt og sterkt trepartssamarbeid i arbeidslivet. Det siste innebærer at man legger til rette for sterke fagforeninger.

Økning i ulikhet

Dette er akkurat hva økonomiprofessor Kalle Moene tok til orde for på regjeringens konferanse. Det var han som mente at den overraskende sterke økningen i ulikhet i vårt naboland i en ganske stor grad kan spores tilbake til politiske beslutninger på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble Sverige rammet av en økonomisk krise som var verre enn den vi hadde. Ettersom de ikke hadde oljepenger å bruke, vedtok de omfattende krisetiltak som har ført til at velferdsytelsene i Sverige nå på en del områder er lave – sett i et nordisk perspektiv. I tillegg mistet fagforeningene sitt ansvar for å gi de ansatte sosiale ytelser – noe som førte til at andelen fagorganiserte har falt fra 80 til 50 prosent.

Sterke fagforeninger sørger som oftest for at en større del av verdiskapingen i en bedrift havner hos de ansatte, og at det generelle lønnsnivået holdes relativt høyt for alle. Der det ikke er sterke fagforeninger, er det større lønnsforskjeller mellom arbeiderne, og de fleste av dem tjener mindre enn de ellers ville ha gjort. Spranget til de som tjener mye blir større, og det betyr også at ulikheten er større.

Første benk

Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande, Jan Tore Sanner og Anniken Haugli satt på første benk da Moene fremførte sitt budskap. De må ha hørt hva han sa, men det gjenspeilet seg overhodet ikke da kunnskaps- og integreringsminister Sanner oppsummerte første del av konferansen. Da snakket han mest om skole og integrering. Han sa ikke et ord om fagforeningenes betydning.

Frp-leder Siv Jensen sa ingenting offentlig i etterkant. Det var det heller ikke lagt opp til, men det er all grunn til å tro at hun ikke følte seg vel med programmet som hun selv sto som ansvarlig for. Siv Jensen har ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk for at hun ønsker å sentrumsorientere Frp. Dessuten har Fremskrittspartiets strateger funnet ut at ulikhetsdebatten kan være fin for dem, fordi de meget enkelt kan vri den over til å bli en innvandringsdebatt. Det er nemlig ikke tvil om at en relativt stor arbeidsledighet blant innvandrere bidrar til økt ulikhet og en rekordstor barnefattigdom. For ordens skyld skal det gjøres oppmerksom på at fattigdomsbegrepet slik det her brukes er relativt. Det dreier seg om hvor mye mindre penger noen familier har enn alle andre.

Sosiologiprofessor Grete Brochmann var antagelig den som var tenkt å fronte Frp-perspektivet på konferansen. Hun har tross alt ledet to utvalg som har sett på virkningen av innvandring og mulighetene for å få til en bedre integrering. Hun har også frontet budskap om at det kan gå riktig ille med det norske samfunnet, om vi ikke lykkes med integreringen. Men hun har balansert advarselen med å si at det er mye som går veldig bra. Mens det i USA sies at det går tre generasjoner før en innvandrerfamilie er integrert, er veldig mye av den jobben gjort på to generasjoner i Norge.

Prisverdig

Høyst sannsynlig er det embedsverket i Finansdepartementet som har satt sammen programmet – uten særlig sterk politisk styring. Det er på mange vis prisverdig. Fagligheten står sterkt. Men det er også et tegn i tiden.

Økende ulikhet nevnes som en av årsakene til den politiske ustabiliteten i USA og mange europeiske land. Det er blitt en større oppmerksomhet om den positive betydningen av små forskjeller og tillitsbyggende institusjoner – slike som vi har i det norske arbeidslivet. Høyst sannsynlig har dette også virket inn på byråkratene i et departement som i de siste tiårene oftest har vært beskyldt for å ville slanke velferdsordninger, fremme markedsøkonomien og å innføre New Public Management.

Hele konferansen var således en indikasjon på at store deler av samfunnseliten beveger seg mot venstre.

For partiene på venstresiden er det et godt tegn, fordi de får politisk gjennomslag. Samtidig vil de kunne få et problem med at alle er enige med dem. De vil ikke få profilert seg som radikale. Medmindre de går enda lenger til venstre. Kalle Moene leverte et godt argument for å innføre arveavgift, da han stilte det retoriske spørsmålet om hva som egentlig er forskjellen mellom å gå på NAV eller å gå på arv. Det er arbeidsfri inntekt begge deler.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---