Annonse
Oslo Tingrett. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Synspunkt

Folk flest er sjelden å se i en rettssal

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. 

SYNSPUNKT. Sentralisering har blitt et belastende begrep i den politiske debatt. Ikke minst når regjeringens struktur-reformer diskuteres.

Begrepet kan imidlertid ikke understås. Det må brukes, men da må det også gjøres meningsbærende.

Hvis ikke, vil både regjering og opposisjon få problemer med å forklare hva en struktur-reform egentlig innebærer,

Sist ute i rekken av struktur-reformer er Domstols-kommisjonens forslag til ny domstolstruktur.

Nåværende 60 tingretter er foreslått redusert til 22 domstoler. Forslaget har allerede fått hard politisk medfart. Det er til og med blitt beskylt for å være et bestillingsverk, pakket inn i en fordekt sentraliseringsreform.

Slik taler flere politiske partier, og på det grunnlag trekkes politiske konklusjoner, allerede før regjeringen har fått sjans til å se på hvilket grunnlag kommisjonens sentraliseringsforslag bygger.  

Problemet med å trekke (forhastede) politiske og parti-bindende konklusjoner om et reformforslag allerede på utrednings-stadiet, er at det lett kan kortslutte en beslutnings/utredningsprosess som politikerne selv har vært med på å instituere – i demokratiets og utredningsinstruksens gode navn.

I dette tilfellet synes to av våre store opposisjonspartiers ønske om å kortslutte sentraliserings-prosessen å ha sin (gode) forklaring. En forklaring som nok bunner i en frykt for å miste definisjonsmakt over begrepet sentralisering.

Dersom regjeringen og domstolkommisjonens antatte forsøk på å nyansere og forklare begrepet sentralisering gir klangbunn hos folk flest, kan opposisjonen risikere å miste grepet på begrepet - bokstavelig talt.

Kortslutninger av politisk initierte utredningsprosesser kan selvfølgelig ses på som politisk opportunt.

Når det gjelder sentraliserings-forslaget fra domstolkommisjonen burde det vel likevel være, både i regjeringens og opposisjonens interesse å diskutere sentraliserings-saken på NOU’ens fakta- kunnskaps- og beslutningsgrunnlag?

Og aller helst; etter at høringsinstansene hadde sagt sitt. Når deler av opposisjonen allerede karakterisert NOU’en som et politisk bestillingsverk, hjelper det vel lite hvor rasjonelle og fornuftige forslagene for folk flest kan vise seg å fremstå.

Forutinntatte synspunkt om sentraliseringens virkninger svekkes ikke bare premissenes og faktagrunnlagets troverdighet. Slik politisk atferd vil også svekke legitimiteten i regjeringens videre arbeid med reform-forslagene. 

Tillates et annet politisk utgangspunkt enn å betrakte sentralisering (per definisjon) som en uting, kan følgende sies om sentraliseringsforslaget: Det å halvere antall tingretter vil i praksis – for folk flest – ha få uheldig virkninger.

Tvert om vil folk flest (og de få av «folk flest» som tross alt bruker tingrettene) kunne oppleve reformen som en kvalitets- kompetanse og rettssikkerhets-reform.

En nødvendig reform som benytter sentralisering som virkemiddel for i det hele tatt å kunne gi folk den trygghetsfølelsen som er nødvendig om å bli behandlet rettssikkert, raskt og rettferdig, når de skal eller må ha sin sak behandlet, og med den - en sjelden gang møter i retten.

Når det er sagt. Man må selvsagt heller ikke underslå det faktum at – uansett rettssikkerhets-forsikringer fra kommisjonens sin side – vil kunne registrere at folk flest opplever at noe trygt, nært og verdifullt går tapt hvis tingretten i deres nåværende/gamle rettskrets blir tatt fra dem.

Denne utrygghets- og fjernhets-opplevelse som folk flest reelt sett føler, ifølge mange politikere, gjelder i dag både for helsetjenester, for politi-tjenester, for kommunale tjenester, og etter hvert, kanskje også for domstols- tjenester, og skatte-tjenester?

Hvorfor underkjennes domstolkommisjonens kunnskapsgrunnlag så raskt?

For høringsinstanser og velgere som ønsker å gi beslutningsprosessen rundt domstolkommisjonens forslag en fair sjanse til å nyansere sentraliserings-frykten, kan det være greit å vite at kommisjonen tross alt har gjennomført analyser som viser store kvalitetsforskjeller domstolene imellom.

Noe av årsaken til det er at de minste tingrettene rett og slett har for få saker til at man får den kompetanse (rettslig forståelse) som er nødvendig, gitt håndtering av dagens komplekse og krevende retts-bilde.

Et bilde som også speiler en demografisk utvikling, med urbanisering og aldring.

Alle rettspolitiske utviklingstrekk forsterker behovet for omstrukturering av domstolene, selv om det må bety en viss sentralisering.

Den norske befolkning – folk flest – har faktisk forandret sitt livsmønster, og derved også sine krav til statlig tjenesteyting.

Kostnadseffektivitet – også et belastet begrep.

Domstolkommisjonens forslag vil også kunne innebære at første-instans domstoler drives mer effektivt.

Både regjering og opposisjon synes imidlertid å gå stadig litt mer stille i dørene, det gjelder å fremheve kravet om en mer kostnadseffektiv statlig drift.

Det å vekke folk flest sin begeistring om en påstand om at politiet og domstolene bør kunne bli mer effektive vil nok både det ene og andre partiet tenke seg godt om før de lanserte og formulerte som sitt politiske budskap.

Slike privat-næringslivs- utsagn om betingelser for kostnadseffektiv drift hører liksom ikke hjemme i etater som forvalter rettssikkerhet og samfunnstrygghet.

En regjeringsforankret antagelse om at færre domstoler, i tillegg til rettssikkerhets- og kvalitetsargumentet, også vil kunne bety reduserte kostnader og budsjettinnsparinger, blir derfor neppe noe hovedpunkt i

Justisdepartementets pressemeldinger om domstols-reformen, i tiden framover.

Annonse
Annonse