Annonse
Foto: Dreamstime
Synspunkt

Forskningas integritet og ansvar

Tanja Storsul er leder for Institutt for Samfunnsforskning.

SYNSPUNKT. Jeg var nylig med på en debatt hos Akademiet for yngre forskere der slike spørsmål var satt på dagsorden. Spørsmålene er viktige. Det er alvorlig dersom forskningsresultater påvirkes eller holdes tilbake for å tekkes oppdragsgivere eller andre. Selv om dette ikke utgjør et stort problem i dag, trenger vi en løpende diskusjon om hva som er gode grep for å ivareta forskningas integritet. Kanskje står vi også overfor noen nye utfordringer der forskerrollen er i endring.

Jeg vil gjerne trekke fram gode avtalevilkår som ett grep for å hindre overtramp. Og så skal jeg se på noen utfordringer vi trenger å diskutere videre. Men aller først: Det står ganske bra til.

Oppdragsgivere respekterer grensene

Ved Institutt for samfunnsforskning har vi mange oppdragsprosjekter fra departementer og direktorater. Vår erfaring er at slike oppdragsgivere har stor respekt for grensene mellom oppdragsgiver og forsker. Vi opplever heldigvis ikke at de forsøker å få oss til å endre konklusjoner eller underslå resultater.

Oppdragsgivere har imidlertid interesse av å være med å påvirke når og hvordan resultatene lanseres. Ofte skjer dette på lanseringsseminarer der også oppdragsgiver kommenterer rapporten. Men de får aldri stoppa publisering. I kontraktene våre står det også spesifisert at vi har rett til å publisere resultatene, typisk tre uker etter at oppdragsgiver har mottatt rapporten.

Standardavtale hindrer overtramp

Et viktig verktøy for å sikre forskningas integritet er kontraktene vi inngår. For forsknings- og   utredningsoppdrag for offentlig sektor har Kunnskapsdepartementet laget en standardavtale. Den er et godt verktøy og har viktige bestemmelser for å sikre forskningas integritet. Det handler for eksempel om:

  • Endring av prosjekt krever enighet mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Det betyr at oppdragsgiver ikke kan endre et prosjekt fordi de ikke liker det forskerne er i ferd med å finne ut.
  • Rettigheter til resultatene. Det betyr at det vi finner ut kan vi dra nytte av i ny forskning sånn at kunnskapen utvides.
  • Retten til å offentliggjøre og publisere. Det betyr at forskningsresultatene ikke kan holdes hemmelige.

Dennes standardavtalen har stor betydning. Den beskytter mot overtramp, og den har gjort det enklere for offentlige etater å være gode bestillere av forskning. Den enkelte byråkrat slipper å lure på hvilke betingelser de bør legge inn i et forskningsoppdrag.

Vi ser noen ganger at offentlige etater glemmer at denne avtalen finnes og prøver å utforme egne kontrakter eller bruker andre innkjøpsmaler. Da bruker vi å be om at de revurderer dette. Ofte lytter de til det og bruker standardavtalen for forskning isteden.

Vi kan ikke drive hemmelig samfunnsforskning

For ISF er det en forutsetning for at vi skal ta forskningsoppdrag at oppdragsgiver ikke kan endre oppdraget, eller hindre publisering hvis de misliker resultatene.

Vi er avhengig av at vår forskning og våre resultater har høy troverdighet. Det betyr at vi sier nei til en del oppdrag. Dette kan være et departement som lyser ut et spennende prosjekt, men som vil bruke en konsulentavtale istedenfor forskningsavtalen, eller det kan være Europakommisjonen som lyser ut oppdrag der Kommisjonen skal godkjenne publisering. Hvis vi ikke kan legge inn bestemmelser som sikrer forskningas integritet, så søker ikke vi.

Vi kan ikke risikere å måtte holde våre forskningsfunn hemmelige.

Tre utfordringer

Men, selv med en god standardavtale kan det oppstå utfordringer.

Én utfordring er at grensa mellom forskning og konsulenttjenester utfordres. Mange konsulentselskaper har konsulenter med doktorgrad og kan gjøre både forskningsoppdrag og konsulentoppdrag. Tilsvarende er det flere forskningsinstitutter som også gjør konsulenttjenester. Dette er ikke i seg selv galt, men kanskje bør vilkårene i slike oppdrag synliggjøres tydeligere? For eksempel om det er en forskningskontrakt med rett til å publisere resultatene, eller en kontrakt med mulighet for hemmelighold?

En annen utfordring er at forskning i økende grad er internasjonal. Selv om vi i Norge har etablert en god standardavtale for offentlige oppdrag, så inngår norske forskere i internasjonale prosjekter. Mange land har andre tradisjoner for åpenhet og også mindre respekt for forskningas integritet enn det vi er vant med i Norge. Katerini Storeng beskrev en slik sak i Morgenbladet for en tid tilbake. Det er ingen tvil om at dette er krevende og det finnes ikke ett svar på hva man bør gjøre. Nettopp derfor tror jeg det er ekstra viktig at den enkelte forsker ikke står alene i slike situasjoner, men at forskningsinstitusjonene både er med å vurdere vilkårene for prosjektene før de starter, og å håndtere eventuelle konflikter.

En tredje utfordring er at forskerrollen er i endring. Forskningsrådet lyser ut prosjekter der de ønsker at forskningsmiljøene skal jobbe sammen med for eksempel offentlige etater i prosjektene. Man skal i større grad forske «sammen» og ikke bare «på». Dette er spennende og vil gi nye innsikter fordi de som er nærmest forskningsspørsmålene sitter på både kompetanse og informasjon som vil gagne forskninga. Samtidig bidrar det til å endre grensene mellom forskeren og de som har interesse i det aktuelle spørsmålet. Hvem skal da avgjøre hva som er hovedfunnene i prosjektet, hva som kan publiseres og hva som ikke skal publiseres? Her er det viktig at de som deltar i prosjektet har avklart roller på forhånd.  

Institusjonenes ansvar

Det finnes mange flere typer utfordringer som kunne vært trukket fram. Det disse eksemplene illustrerer er at spørsmålet om forskningas integritet ikke er avklart en gang for alle, men må diskuteres på nytt i nye situasjoner. Dessuten viser eksemplene at forskningsinstitusjonene har et stort ansvar. Den enkelte forsker må ikke stå alene verken i å vurdere vilkår før prosjektet starter, eller i å håndtere utfordringer som oppstår. Institusjonene har ansvar både for å løfte den mer generelle diskusjonen om forskningas integritet, og for å håndtere de enkelte sakene.

Annonse
Annonse