Annonse
61 prosent av norske arbeidstakere sier at de opplever økte krav til prestasjoner på jobben de siste årene. 11 prosent sier de også har sagt opp jobben som følge av for stort prestasjonspress, skriver Torgeir Flatjord.  Foto: iStock
Synspunkt
Selvmord

Nulltoleranse krever mer toleranse

Torgeir Flatjord er lederutvikler og skribent

SYNSPUNKT. Torsdag 10. september ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert. Her til lands la Regjeringen frem sin nullvisjon som skal bidra til at selvmordsforebygging prioriteres høyere, som det heter.

De siste ti årene har vi årlig registrert omtrent 600 selvmord i Norge og i 2018 tok så mange som 674 personer sitt eget liv. Dette er det høyeste tallet siden 2001.

Nulltoleranse som begrep har jeg stor sans for. Det er tydelig, det er målbart og det kan stilles betimelige forventninger til konsekvensene av en slik ambisjon. Mitt håp for Regjeringens nye nullvisjon er at analysene og virkemidlene som nødvendigvis må følge med, ikke kun fokuserer på symptomer og økte ressurser til hjelpeapparatet.

Denne gang må vi våge å se bredere og lete dypere etter de reelle årsakene, å se andre steder.

Jakten på suksess skaper flest tapere

I skoleverket, i helsevesenet, i det offentlige generelt og ikke minst i næringslivet etableres det stadig nye mål for å definere vinnere og tapere som aldri før. Vinnermål for virksomheten, for avdelingen, for teamet, for den enkelte. Tilsvarende innen idrett, så klart.  

Suksess er et begrep de fleste har et forhold til og drømmer om fra barnsben av. Ære og berømmelse, penger og priser, seierspaller og evig liv. På hjemmefronten er vi mest interessert i hvilke karakterer poden kommer hjem med. Sjelden eller aldri spør vi arvingen om hun har gjort noen på skolen glad i dag, om hun har hjulpet en venn eller venninne som sliter, eller om hun har gjort sitt aller beste i dagens leveranser, altså helt uavhengig av karakterer og resultater på idrettsarenaen. «Skåra du mål i dag?» er vel snarere det vi lurer aller mest på.

I skoleverket, i helsevesenet, i det offentlige generelt og ikke minst i næringslivet etableres det stadig nye mål for å definere vinnere og tapere som aldri før.

I ungdomsskolen måler vi årlig graden av suksess for læreplaner, den enkelte rektor og skole gjennom PISA-undersøkelsene; i Utrykningspolitiet (UP) måles suksess i antall knepne fartssyndere; på sykehusene i antall operasjoner innen bestemte kategorier, og i næringslivet defineres suksess i avkastning på investert kapital og i lederbonuser.

I idretten husker vi vinnerne, men sjelden og aldri alle de andre som gjorde sitt aller beste for å bli én av dem. Her til lands spør vi straks etter tiden du brukte om du forteller du har løpt en hel maraton, mens jeg opplever at man utenlands istedet klapper deg på skulderen og utbryter «Fantastisk. Du er en vinner. En helt.»

Du får det du måler – men måler vi det aller viktigste?

Mange skoler iverksetter spesifikk trening for nettopp å bli PISA-best, de godtar til og med at de svakeste elevene ikke deltar i disse konkurransene. Enkelte legespesialister opererer kun de «enkleste» pasientene for på den måten å komme øverst på listene som viser de beste. Igjen står «taperne», de som må ta de kompliserte og unormerte operasjonene.

61 prosent av norske arbeidstagere sier at de opplever økte krav til prestasjoner på jobben de siste årene. 11 prosent sier de også har sagt opp jobben som følge av for stort prestasjonspress (DN, 28.05.2017). Årsakene som det pekes på, er velkjente: Lite eierskap til mål, uavklarte forventninger og uklar og utydelig kommunikasjon. Alt sammen er med på å skape opplevelser av for stort prestasjonspress og stress.

I VG 30. september 2018 heter det at «Barnepsykiaterne slår alarm: – Barn helt ned i førskolealder blir syke av stress. Stadig flere barn blir innlagt med uforklarlige smerter og lammelser. Barnepsykiaterne mener at prestasjonspresset i skole og barnehage er en viktig årsak». En grundig kartlegging for å finne årsaken til den store økningen, viser at det var ett forhold som skilte seg tydelig ut, nemlig prestasjonspresset i skolen.

28 prosent av jenter i den videregående skolen beskriver det forskerne kategoriserer som høyt nivå av depressive symptomer (Ungdataundersøkelsen 2017; Nova). 69 prosent sier de ofte eller svært ofte er stresset av skolearbeidet.  

Medisineringen øker også. Blant jenter i alderen 15–19 er antallet som tar sovepiller nesten tredoblet mellom 2006 og 2016. 85 prosent flere jenter tar antidepressiva nå enn for ti år siden. Undersøkelsen viser økning også blant gutter, men i langt lavere grad.

Førsteamanuensis Marit Uthus ved institutt for lærerutdanning ved NTNU mener økt oppmerksomhet på testing kan være grunnen. – Jeg frykter at det økende presset på testing fra tidlig alder skaper et prestasjonsfokus som ikke er bra for barn og ungdom, sier Uthus (sykepleien.no, 2017). Tilsvarende undersøkelser fra utlandet viser de samme trendene i land vi normalt sammenligner oss med.  

Suksess er å bli vinnere i egne liv

Det vil i så fall kreve at vi alle, ikke minst vi som foreldre, som foresatte og idrettstrenere, som ledere, tør å gå bort fra at det kun er det å vinne, det å bli best, størst, flinkest, raskest, mest effektiv, det å levere størst overskudd og få størst bonus, som definerer suksess.

I dag, godt hjulpet av teknologi og sosiale medier, er vårt store ego i ferd med å bli en trussel mot oss selv. Min personlige suksess er aller viktigst og måles nå også i antall likes og i ulike virtuelle kåringer. Uansett, ego-vinnerne skaper alltid adskillig flere tapere, og for mange kan dette få store, negative, personlige konsekvenser.   

I kompetansesamfunnet anno 2020, der menneskene i økende grad dessuten må konkurrere mot teknologien vi selv har skapt, trenger vi å redefinere hva det vil si å vinne, hva det vil si å ha suksess. Vi må fjerne oss fra det å hele tiden skulle måle oss mot alle andre, mot alt det som ligger utenfor oss, mot alt annet enn det vi selv kan gjøre noe med, nemlig oss selv.

Suksess i eget liv er å erkjenne at jeg har gjort mitt aller, aller beste i det å utnytte mitt eget potensial, uansett hva jeg ønsker å bruke det til. Det vil kreve økt toleranse fra alle som står rundt oss og som gjerne har sine egne ambisjoner på barnas eller utøvernes vegne.

Det vil kreve at vi virkelig lytter og observerer mer enn selv å snakke og bedømme, det vil kreve at vi tar andre mennesker og ikke minst annerledes tenkende på alvor og heier på dem, at vi utviser større toleranse og tålmodighet, at vi verdsetter at andre prøver å bli suksesser i egne liv. Ikke å påtvinge andre vår egen målestokk og våre forventninger til hva som er suksess. Suksess er noe vi skaper i egne øyne, ikke i andres.

 

 

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse