Annonse
aslak bonde
Korona-slitasjen
Folk er ikke bare lei av krisen, de begynner også å bli lei av dem som håndterer krisen. Dermed øker også sannsynligheten for at korona-effekten i valgkampen blir negativ for Erna Solberg, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE | Det mest overraskende som skjedde onsdag, var at Høyres parlamentariske leder Trond Helleland langet ut mot helsetoppenes sprikende kommunikasjon.
Han hadde ordet som nummer to i Stortinget etter at statsminister Erna Solberg hadde redegjort for det som litt misvisende kalles en gjenåpningsplan. Forventningen til regjeringens fremste representant i Stortinget er at han heier, men denne onsdagen var det viktigere å lufte frustrasjonen over at ulike helsetopper dagene i forveien hadde uttalt seg forskjellig om hva som må til før vi kan trappe ned smittevernstiltakene.
Hellelands utblåsing var ikke viktig i seg selv. De var neppe uttrykk for et ønske om å legge om informasjonsstrategien. Det er bred enighet blant politikerne om at vi har vært godt tjent med at vi har relativt stor åpenhet om det som er av uenighet mellom eksperter og fagetater om ulike smittevernfaglige spørsmål.
Tilnærmet umulig oppgave
Det interessante med uttalelsene til Høyres parlamentariske leder er årsakene til at de kom. Trond Helleland registrerer at veldig mange folk er blitt lei av mer enn krisen. De begynner også å irritere seg over kommunikasjonen. De forstår at koronaen er lunefull og at det er veldig vanskelig å planlegge ukene fremover, men lurer på hvorfor helsetoppene og regjeringen ikke kan nøye seg med å si nettopp det. Hvorfor må de hele tiden snakke om hvordan det kan komme til å bli i ukene og månedene fremover?
Det åpenbare svaret er at journalistene spør. På de hyppige pressekonferansene dreier veldig mange av spørsmålene seg om når vi skal få lov til å gjøre det ene eller andre som vi har gledet oss til i over ett år. Det hadde ikke blitt tatt nådig opp av pressen om de ansvarlige nektet å svare på alle disse spørsmålene.
Regjeringen og helsetoppene har rett og slett en tilnærmet umulig oppgave. De skal si noe fornuftig og troverdig om en fremtidssituasjon de ikke vet nok om. Denne uken prøvde de å samle seg bak en informasjonsstrategi med slagordet «data, ikke datoer». Poenget skulle være at det er den til enhver tid gjeldende smitte- og sykdomsstatus som avgjør hvor strenge tiltak vi må leve under.
Den strategien hadde kanskje fungert, om man holdt seg strengt til den og ikke sa noe mer substansielt. Det ble for vanskelig både for helsetoppene og for politikerne. I et forsøk på å være imøtekommende overfor pressen og publikum sa de hver for seg noe mer om hvilke data man bør legge vekt på, og på hvilke sider av senvåren og sommeren man kunne tro at dataene ville være tilfredsstillende. Det var antageligvis ment for å gi litt forutsigbarhet og å sette håp i befolkningen, men det bidrar aller mest til forvirring. Kanskje også til litt svekket tillit over tid.
Motgangspolitikernes kjennetegn
Dermed er vi over på politikken og utsiktene for høstens stortingsvalg. Et av de viktigste spørsmålene til de som lever av å analysere og å kommentere politikk er om statsminister Erna Solberg kan bli gjenvalgt i en lykkerus etter gjenåpningen av landet. Som kjent er meningsmålingene såpass stabilt dårlige for dagens regjeringspartier at gjenvalg virker veldig lite sannsynlig. Samtidig er det nesten ingen som tør å spå regjeringsskifte til høsten.
Det er for usikkert hva som vil skje med velgerne når de i august og i de to første ukene av september kanskje igjen får føle på friheten. Da kan det også være slik at koronakrisen kan evalueres og at Norge vil bli stående som det europeiske landet som kom seg aller best igjennom krisen.
Det som skjer i disse dager, og som Høyres talsperson i Stortinget nok registrerer, er at det kanskje er i ferd med å feste seg et inntrykk av Erna Solberg og Bent Høie som ikke kan bli endret i løpet av noen få sensommeruker. De begynner å få noen av motgangspolitikernes kjennetegn. Enkelt sagt dreier det seg om at små saker som ser ut til å passe med et negativt karaktertrekk blir gjort store. Større saker og hendelser som burde være egnet til å fjerne negative assosiasjoner blir gjort små.
Erna Solberg har en litt mer nøktern språkføring, men hun sliter mer og mer med inntrykket av at hun blir styrt av begivenhetene
For å forstå mekanismen er det bare å se på Jonas Gahr Støre og hvordan han har måttet leve med omdømmet som vingle-Jonas og tåkefyrste. Av og til er han begge deler, mange andre ganger er han både tydelig og rettlinjet. I mediene er det imidlertid de bekreftende hendelsene som er blitt gjort store, mens de avkreftende er blitt borte.
Inntrykkene som nå kanskje er i ferd med å feste seg ved Erna Solberg og Bent Høie er at de ikke har den stålkontrollen som det virket som om de hadde i fjor. For Høies del gjelder det også at han gjemmer seg bak flotte ord og tilsynelatende ubegrenset forståelsesfullhet. Det er ikke grenser for hvor mye han sier han bryr seg om ungdommen og alle de som trenger psykisk helsehjelp, men når det kommer til de konkrete tiltakene, er det mindre å hente.
Erna Solberg har en litt mer nøktern språkføring, men hun sliter mer og mer med inntrykket av at hun blir styrt av begivenhetene. Den forutsigbarheten hun gir inntrykk av at hun vil gi folk og næringsliv er ikke der. Hovedårsaken er selvfølgelig det lumske viruset og ikke henne, men det er likevel skadelig at hun en søndag holder tale til folket om de tøffe tiltakene som skal komme, mens hun tirsdagen etterpå sier til Stortinget at de kanskje ikke skal komme likevel.
Annonse
Planen som ble til en skisse
Gjenåpningsplanen som kom denne uken skulle ha kommet før påske. Da ble den utsatt fordi smitteverntiltakene måtte skjerpes. Når den nå kom, viste det seg at planen egentlig var redusert til en skisse. Det var ikke bare datoene som manglet, men også kriteriene for når de ulike gjenåpningsfasene skal tre i kraft.
Det er dypt urettferdig, dersom Erna Solberg nå får et omdømme hos mange velgere av at hun ikke kan gi dem forutsigbarhet. Det er lite sannsynlig at noen andre politikere ville ha gjort akkurat denne delen av jobben bedre enn henne. Men politikken er ikke rettferdig.
Ekstra ille for statsministeren og hennes parti kan det være at hun har insistert på å være alene om krisehåndteringen. Hun har konsekvent latt være å involvere opposisjonspartiene i smittevernshåndteringen. Det så lenge ut som et godt sjakktrekk. Det virket som om hun i høstens valgkamp kunne stå frem som den tydelige lederen som turte å ta alt ansvar selv.
Akkurat nå ser det ut som om alene-strategien virker negativt. Opposisjonspartiene kan lene seg tilbake. Det aller beste for dem er om velgerne helt på egen hånd kommer frem til at de vil gi sin støtte til noen andre enn Erna Solberg.
