Annonse
Synspunkt
Strategisk tenkning i militærfilosofisk forstand
Bruk av strategier og strategisk tenkning anvendes i alle deler av samfunnet. Det snakkes om strategisk ledelse, om forretningsstrategier, om politiske strategier, og om forsvarsstrategier. Opprinnelig var strategi – begrepet mest brukt i militær forstand, skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er statsviter.
SYNSPUNKT | Meget forenklet sagt dreier «strategi» seg da seg om generalenes evne til overliste en motstander på den mest mulig genialt planlagte måte, slik at hans forsvarsevne og stridsevne nøytraliseres. Da kan man saktens spørre: Hvordan kan en general både være en glitrende militær strateg, og samtidig bli ansett å være en av verdens viktigste militærfilosofer - i fredens og krigens dilemmafylte tjeneste?
Oberstløytnant, historiker og sakprosaforfatter Harald Høiback skrev for et par ukers tid siden en interessant artikkel Vårt land om «en av verdens viktigste militærfilosofer»; General og militærstrateg Carl Phillip Gottfried von Clausewitz som levde på 17-1800 tallet.
Min største undring etter gjennomlesing av Høibacks artikkel var bruken av det fredsommelige ordet «filosof». Et ord, brukt om en general som skal ha ofret hele sitt liv til militær-strategisk, tenkning. En tenkning hvis mål var å gi politikere og andre militære ledere gode, råd om hvordan en nasjon eller statsdannelse mest effektivt og overraskende kan overrumple og knekke motstanderens forsvarsevne og forsvarsvilje.
Etter å ha innhentet litt mer kunnskap om Clausenwitz, gikk imidlertid min undring over til ren nysgjerrighet, om hva en general som både benevnes som militær strateg og militærfilosof egentlig bidrar med i vår stridfulle verden
Vanligvis forbindes ordet «filosof» med en persons eksistensielle og helst, universelle tanker om etiske, religiøse eller rettspolitiske spørsmål. Men, tenker man litt gjennom krigens iboende ondskap, enten den fremskyndes av religiøse eller politisk motiverte handlinger, er det kanskje ikke så rart at det ut av krigens inferno dukker opp et behov for noen mer fredsommelige filosofiske refleksjoner om krigens logikk, i samspill med politikkens og rettens logikk
Generalene har som vi vet, så lenge militærvesenet har eksistert, lagt strategiske planer for hvordan fienden skal lures, forledes, overraskes og bekjempes med minst mulig omkostninger for egen del. Politikere og næringslivstopper har, så lenge sosial og økonomisk fremgang har vært nasjonens mål, lagt strategiske planer og gjennomført kurs i «strategisk ledelse» for å kunne utkonkurrere andre politiske partier eller konkurrerende virksomheter og bedrifter.
En fellesnevner for all strategisk tenkning er imidlertid, at det gjelder å tenke stort og overordnet, om hvordan en motstander skal nedkjempes – enten med fredelige midler, eller som Clusewitz har som et viktig strategisk premiss, med kuler og krutt.
Hvordan skal så denne Clausewitz eller andre militærfilosofer plasseres inn i dette, lite fredsommelige univers som har med krig og ødeleggelser å gjøre?
Og hva kvalifiserer egentlig et menneske til å kunne kalle seg militærfilosof? Kan det være personens nærmest gudbenådede evne til å fremstille krigens vesen som et nødvendig onde å alliere seg med når andre nasjoner truer vår frihet? Eller, handler det også om hans innblikk i hvordan vårt lands kulturelle humane, religiøse og statsrettslige verdier kan bli så direkte truet av et annet lands politiske og militære vesener og ambisjoner at krig ansees uunngåelig?
Uansett hvor viktig en militærfilosof er eller blir betraktet til å være, så må folk flest kunne forvente at han evner å kunne gi en forståelig og i beste fall plausibel forklaring på alle de etiske, religiøse og politiske dilemma som krigen representerer. Helst skal de være så plausible at selv de mest overbeviste pasifister kan komme til å lure på om ikke krig – i verste fall – er den eneste utvei.
Krigens etikk, krigens logikk, og krigens rett fremstår nok for de fleste av oss som både absurd og nødvendig på samme tid. Vi tvinges på sett og vis til å tro at uten etikkens og lovens tilstedeværelse, også i krigens inferno, ville menneskeskapt galskap og ondskap fullstendig tatt overhånd. For en klok militærfilosof vil det derfor antakelig være maktpåliggende å få tydeliggjort for landets borgere og politiske lederskap, nødvendigheten av både å følge krigens logikk og å akseptere dens inhumane virkemidler.
Den etiske og filosofiske utfordring ligger unektelig – både i vår tid og i Clauswitz tid, i evnen til å kunne formidle det motsetningsfylte
En god militærfilosof vil forhåpentligvis resonnere en del over en del sivile og samfunns-«oppbyggende» ringvirkninger av et tilstedeværende militærvesen. En god militærfilosof vil kanskje også forsøke å få fram hvorfor krigens lov må hjemle retten til å ta liv, og til å ødelegge mest mulig av et annet lands og folks forsvarsevne. Krigens redsler og krigens antatte nødvendighet er en vanskelig dilemmafylt problemstilling, selv for en filosof å håndtere, for å si det forsiktig. Og i tillegg må en god militærfilosof kunne gi gode råd til sine militære og politiske myndigheter, om hvilke mulige strategier landets generaler har å velge mellom når krigen står igjen som den eneste politiske opsjon.
Lenge før korstogenes tid har verdens religiøse, politiske og militære feltherrer søkt etter den mest effektive og virkningsfulle militærstrategiske løsninger. De skal være effektive i den forstand at strategien bør kunne legge grunnlaget for å ødelegge, nøytralisere eller «ta ut» målet, som det heter i dagens militærterminologi. Ja, så blottet for etikk og humanisme må (dessverre) selv en militærfilosof antakelig måtte tenke, enten han diskuterer sine filosofiske tanker og ideer med en forsvarsminister, en feltprest eller en general - kollega.
Den etiske og filosofiske utfordring ligger unektelig – både i vår tid og i Clauswitz tid, i evnen til å kunne formidle det motsetningsfylte. Mellom krigens dystopiske mørke og frihetens flamme.
Krigens grusomhet må med andre ord hverken gjøre oss blinde eller maktesløse. Krigens redsler må heller ikke forhindre oss fra å planlegge og legge strategier, for selv de mest uhyrlige taktiske manøvrer hvis hensikten er å oppnå det vi mener er våre legitime mål. Eller som Clausewitz skal ha uttrykt det:
«Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler»
Min undring over militærfilosofens rolle vedvarer, men min refleksjonstid rundt militærfilosofi generelt, og Clausewitz spesielt fremkaller følgende spørsmål: Undervurderer han etikken? Helliger målet virkelig alle midler? Kan utslettende militære strategier virkelig aksepteres? Neppe. Men i sin lære om effektivitet og måloppnåelse legger Clausewitz grunnlaget for en militærfilosofi som kan ha som sitt resultat, færre kriger og en fredeligere maktbalanse. La oss leve i håpet.
Og fortsatt god sommer!
