Politikerne krever økt produktivitet og ansettelse av folk med hull i CV'en – samtidig

Politikerne våger ikke å prioritere, og sender stadig flere oppgaver til arbeidslivet slik at virksomhetene kan løse dem. Det kan føre til at flere bedrifter melder seg ut av den norske modellen, mener Spekter-leder Anne-Kari Bratten.

Supermodell utfordres

Den norske modellen er så feiret og bejublet her i landet at når LO Stat og Spekter skal samarbeide om å snakke den enda høyere opp, så blir den rett og slett hetende «Supermodellen».

Men lederne i både LO og Spekter mener de har grunn til å være bekymret. Bakteppet for debatten om den norske «supermodellen» i Arendal tirdag ettermiddag var alvorlig nok.

Et arbeidsliv i sterk endring, et vanvittig teknologikappløp og dårligere kår for det tradisjonelle europeiske demokratiet, utfordrer grunnsteinene i den norske modellen.

Leder i LO Stat Egil André Aas, administrerende direktør i Spekter Anne-Kari Bratten, partner i InFuture Camilla Tepfers og daglig leder i Fafo, Tone Fløtten, diskuterer utfordringer for norsk arbeidsliv og den norske modellen. Foto: Knut Petter Rønne.

I hele Europa mister de tradisjonelle styringspartiene – gjerne sosialdemokrater og liberale/kristendemokratiske partier oppslutning, mens ytterpartier og rene ensakspartier høster stor medgang. Frontene blir skarpere og retorikken tøffere.

Her hjemme har vi sett noe av de samme tendensene. Blant annet ved framveksten av Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger.

Når det gjelder arbeidslivet preges det av at organiseringsgraden – både når det gjelder arbeidstakere og arbeidsgivere – går sakte, men sikkert ned. Vi får flere eksempler av sosial dumping, og forskjellene øker.

– Lønnsulikheten i Norge øker sterkt, og Norge er faktisk et av landene i Europa det lønnsulikheten har hatt størst økning de seneste årene, sier Flåtten.

Lønnulikhet tar kun for seg lønninntekter, og ikke annen type inntekt og formue. Tall fra SSB viser at forskjellen mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst i Norge er blitt mye større. I 1997 var den gjennomsnittlige månedslønna til de 10 prosentene som fikk best betalt 2,8 ganger høyere enn lønna til de 10 prosent dårligst betalte. I 2017 var denne forskjellen økt til 3,8 ganger så mye.

– Økningen er klart større for offentlig ansatte enn for privatansatte, forteller Tone Fløtten.

Vanvittig teknologi-kappløp

En annen trend som kan stikke kjepper i hjulene på den norske modellen er det enorme teknologikappløpet vi ser i dag. Partner i InFuture, Camilla Tepfers, trekker historiske linjer 50 år tilbake i tid – da USA og Sovjetunioen utkjempet en kamp om å komme først til månen.

– Månelandingen handlet om et teknologikappløp som ga grunnlag for en rekke innovasjoner vi alle senere har nytt godt av, påpeker hun. Et eksempel er satellitteknologi og GPS-data.

Nå er vi på ny i gang med stormaktsrivalisering om digitalisering. Denne gangen mellom USA og Kina.

– Hva gjør Europa og Norge? spør Tepfers, som antyder at vi «ser inn i solnedgangen» mens gevinstene tilfaller de to stormaktene.

Kina er inne i en hemningsløs digitalisering, påpeker fremtidsanalytikeren. Det nasjonale kinesiske næringslivet er skjermet mot konkurranse og kineserne tar ingen hensyn til personvernet. Poenget er: Ja, det er skummelt. Men det gir dem et forsprang.

– Denne satsingen gir både USA og Kina noe man er helt avhengig av for å digitalisere et samfunn, nemlig store mengder data.

– I 2030 vil USA og Kina ha 30 prosent hver seg av all verdens data, framhever Tepfers, og fortsetter:

– 66 prosent av alle investeringer i kunstig intelligens i 2017 gikk til amerikanske selskaper. Tyske selskaper fikk 3 prosent av AI-pengene.

Og ser man denne utviklingen i sammenheng med de geopolitiske tendense til mindre demokrati og skarpere fronter, så kan man konkludere slik Cammila Tepfers gjør:

– Digitalisering kan skjerpe frontene. Europa og Norge står i en innovasjonsskvis mellom USA og Kina.

Når politikerne ikke makter å prioritere

Og det er her Anne-Kari Brattens hjertesukk om politiske prioriteringer faller pent på plass.

– De folkevalgte vil ikke klare å prioritere noe bedre i framtiden enn de gjør nå. De lesser stadig flere velferdsoppgaver over på arbeidslivet, sier hun.

Inkluderingsdugnader, krav om å ansette folk «med hull i CV-en» og lav arbeidsevne, bidra samt innsats for å få flere til å gå fra deltid til heltid.

– Alt dette er vel og bra. Men disse kravene kommer i en tid da vi samtidig får beskjed om at produktiviteten må opp.

– Nå må vi få prisen for dette på bordet. Politikerne krever effektivitet gjennom en egen Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Vi skal altså øke produksjonen, samtidig som vi skal ansette medarbeidere med lav arbeidsevne.

– Hull i CV-en er altså ingen kvalifikasjon, sier Anne-Kari Bratten tørt.

Bratten lar sine argumenter henge litt i luften. Men det er tydelig at hun – som representant for en rekke norske arbeidsgivere – er i ferd med å gå lei av å måtte bidra til å fikse politiske oppgaver de folkevalgte selv ikke klarer å gjøre noe med. Frafall i skolen, integrering og et økende antall mennesker med psykiske lidelser.

Det er ikke slik at hun ikke vil hjelpe dem. Det er det å til stadighet måtte hjelpe politikere som selv ikke klare å løse utfordringene, hun begynner å bli lei av.

– Store, seriøse bedrifter melder seg ut av arbeidsgiverforeninger for å slippe å bli forpliktet til AFP-avtalen, forteller hun.

Og i privat sektor er tilstanden enkelte steder mye verre. Der er de ansatte så langt unna den norske modellen det går an å komme.

– Jeg kjenner til eksempler fra mennesker jobber i vaskehaller og på byggeplasser og får betalt i sigaretter og kontanter. Og dersom de klager eller sier i fra, får de regelrett juling når de kommer tilbake til hjemlandet sitt.

Arbeidsliv i spagat

Dagens Perspektiv spør leder i LO Stat, Egil André Aas, om han er enig med Brattens betraktninger og høylytte hjertesukk.

– Jeg ser poenget. Som arbeidsgiver er nok dette en større utfordring for henne. Men det er et paradoks at bedriftene som jobber hardt med gode tiltak som inkludering og mangfold, samtidig får krav om å kutte i driften. For eksempel går dette hardt utover kriminalomsorgen, sier Aas.

– Resultatet blir et arbeidsliv som står i spagaten, sier han.