Bekymring i den norske skiskytterleiren

Ingen av de fem i dagens sportslige ledelse på det norske skiskytterlandslaget har bakgrunn fra norsk skiskyting. Ansettelsen av italienske Patrick Oberegger og Sverre Waaler Kaas var dråpen som fikk begeret til å renne over, melder NRK.

Odd–Bjørn Hjelmeset, Sigfried Mazet, Egil Kristiansen, Patrick Oberegger og Sverre Waaler Kaas. Dette er navn som klinger godt i langrenn og i internasjonale skiskyttermiljøer. Mazet har for eksempel bidratt til at Martin Fourcade har blitt verdens beste skiskytter, og Patrick Oberegger har vært viktig for at Dorothea Wierer er å finne i verdenstoppen. Tidligere langrennsløper Oddbjørn Hjelmeset ble tidligere i høst ansatt som idrettssjef.

– Det er en fallitterklæring hvis ingen av elitetrenerne, eller ledelsen på sport kommer fra egne rekker. Det må være et varsku som vi må ta på alvor, sier tidligere idrettsleder og generalsekretær Alf Koksvik til NRK.

– Jeg har ikke noe negativt å si om noen av de i sportslig ledelse. Mazet og Kristiansen har vært gode trenere for herrelaget, men jeg kjenner meg igjen i bekymringen som uttrykkes, sier Halvard Hanevold.

– Ingen automatikk

Ledelseskonsulent og tidligere idrettsleder, Jørn Bue Olsen, sier i et intervju med Dagens Perspektiv at det ikke er noen automatikk i at en leder fra miljøet vil være den beste lederen for det norske landslaget. Han viser til hvordan det gikk med Tor Arne Hetland, som nylig måtte gå av fra sin stilling som landslagssjef for herrelandslaget i langrenn.

– Hetland hadde kompetansen, og han var tidligere mester. Men han var olympisk mester som skiløper, ikke som leder. Stemmer ikke kommunikasjonen og samarbeidet med gruppa vil han ikke lykkes som leder, påpeker Bue Olsen.

I intervjuet med NRK presiserer Koksvik at lederne som er ansatt kan være både kompetente og gode valg, men stiller likevel spørsmålet om det virkelig ikke finnes gode nok norske ledere, med bakgrunn fra norsk skiskyting. Han er redd for at det forsvinner verdifull kompetanse ut av skiskytterforbundet.

Prosess og resultat

Jørn Bue Olsen har selv tidligere vært skiskytter, og kjenner det norske miljøet. Ved rekruttering av ledere er han opptatt av to ting: prosess og resultat. Han påpeker at sterke miljøer er en god ting, men de står alltid i fare for å bli litt høye på seg selv – litt for selvtilfredse med sitt eget opplegg.

– Dette er ikke spesielt for skiskyttermiljøet – det er et vanlig fenomen. Det er også et tegn på at det trengs påfyll av kompetanse utenfra, sier han.

Han forteller at løsningen handler om nullstilling. Selv om det norske miljøet er i verdenstoppen, må det av og til startes fra bunnen av og defineres hva som er det viktigste.

– Selv om ledelsesmiljøet er godt, er aldri alt som gjennomføres riktig. Dette arbeidet er et ledd i oppgaven for å bli enda bedre, legger han til.

Ifølge Bue Olsen starter en god rekrutteringsprosess med å spørre seg om hva som trengs av kompetanse. Prosessen bør sikres kvalitetsmessig gjennom å lyse ut stillingene.

– Det er ikke gjort i disse tilfellene, og det er jeg kritisk til. Det kan være kompetente personer man går glipp av, og disse burde vært målt opp mot de kandidatene man hadde blinket seg ut, forklarer han.

Han mener den ideelle miksen ville vært en ledergruppe med noen kandidater fra det norske miljøet, sammen med noen eksterne.

– Man trenger ikke å revolusjonere ledelsen på skiskytterlandslagene for å bli bedre. En ledergruppe bør inneha kompetanse fra de viktigste aspektene og sidene ved virksomheten. Spørsmålet må de selv stille: Hva er det? Deretter må de rekruttere ut fra svaret. Fagkunnskap innen skiskyting, ledelse av mennesker – med alt dette innebærer, norsk skiskytter–kulturkunnskap og internasjonale trender i skiskyting er viktige aspekter i en rekrutteringsprosess, sier han.