Elsker oppover­bakker

Jan Bøhlers engasjement har en rød tråd. Han vil være et ombud for befolkningen, sier han.

Han er tillitsvalgt på Stortinget, sitter i Justiskomiteen, og føler seg forpliktet av det folk vil diskutere med han. Det er mange som stopper han hver dag, på T-banen eller rundt omkring på kjøpesentre.

Bøhler tror det har spredd seg at han er ganske lett å snakke med. Og at han liker å prate med folk.

– Jeg signaliserer noe med å hilse og prate, jeg prater mye. Derfor kan det bli mange engasjementer.

– Jeg har erfaring med det å bygge et lokalsamfunn, fortsetter Jan Bøhler. – Som i Groruddalen, med store oppgaver som integrering, kriminalitet og unge som faller utenfor. Jeg har et ønske om å bygge et samfunn her hvor vi har noen felles verdier og prinsipper. Og her er det begrepene som plikt og rett og trygghet som er det grunnleggende.

Ikke tro du er noe

Her er en stortingsrepresentant på 67 år som synger både reggae, rock og lokale ballader, og har samlet et langt livs sanger på albumet «En enkel type». I tillegg er han fremdeles med i ungdomsklubber, samtidig som han er Arbeiderpartiets talsmann om organisert kriminalitet og kriminelle gjenger.

Jan Bøhler gjør mye, og mer til. Det er noe propellaktig over den ungdommelige 67-åringen.

Samtidig er han en stillferdig type. Fostret opp med sosialdemokratiets drøm om å «gjøre sin plikt og kreve sin rett». Og med at man ikke skal tro at du er noe.

– Fra jeg var liten har jeg fått ansvarsfølelsen inn med morsmelka, sier han. – Jeg vokste opp veldig sosialdemokratisk, født i indre by av Oslo, i samme gate som Einar Gerhardsen vokste opp, Hammerstadgata, før vi flyttet inn i en OBOS-leilighet i den nye drabantbyen på Kalbakken.

Negativt å strebe

– Jeg har alltid vært i berøring med de grunnleggende verdiene, vi holdt orden på oss sjøl.

– Du er blitt en samfunnsstemme i stedet for rørlegger, som faren din var?

– Det er ikke en plan jeg har hatt. Jeg kommer fra en familie hvor fatter’n begynte som rørlegger og mutter’n var frisørdame og jobbet i blomsterbutikk mesteparten av arbeidslivet. Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie, og hadde ikke planer om bli noe spesielt, verken når det dreide seg om utdannelse eller yrke. Det var jo sånn at man ikke skulle tro man var noe. Man skulle i alle fall ikke være ambisiøs. Det var kulturen tilbake på 50 og 60-tallet, og det har jeg tatt med meg gjennom livet. Jeg er ikke komfortabel med absolutt å skulle bli verken det ene eller det andre. Det var negativt å strebe i min kultur.

– I dag vil foreldre si at man skal gjøre hverandre gode og fremheve gode egenskaper. Da jeg vokste opp var ikke det noen særlig god egenskap. Gjør jobben din, og tro ikke at du er noe, var gjennomgangstonen. Bli ikke for høy på pæra.

Før han fylte 18 år, så Jan Bøhler politiet bare en gang på Kalbakken. Nå sier folk at politiet er der annen hver halvtime.

Du er vennen vår

– Den gangen tok folk ansvar, både foreldre og borettslaget og vaktmesteren. Vi ordnet opp og passet på hverandre og brydde oss. Det var en annen tid, men det grunnleggende var å ta ansvar, og holde orden på seg sjøl og sine, sier han.

Jan Bøhler sier han prøver å kombinere det å stille krav til mennesker, med å være en venn, snakke med dem, være rundt dem og samtidig stille krav.

– Det er innvandrere i Groruddalen som sier til meg at du kan si det du mener, du Jan, for du er vennen vår, du bor i oppgangen, du er med i idrettslaget, du er sammen med oss hele tiden.

– Du skal ikke komme fra helt andre steder i byen eller høyt oppe på statusstigen og si de tingene som jeg sier. Men hvis du er kameraten eller vennen til noen, kan du si strenge ting.

Oppføre seg ordentlig

Jan Bøhler sier fra hele tida og går ikke på akkord med verken seg selv eller andre.

– Det kan være slitsomt å bli kritisert. Fra ytterste høyre og sånn, hvor jeg i sosiale medier kan lese at jeg er pakistanervenn, til den andre siden, som synes jeg er for streng. Men jeg prøver å være venn med alle, samtidig som jeg ønsker å si klart ifra om det vi må få orden på. Det er det som har vært gjennomgående i alle engasjementene mine.

– Det er noen grunnleggende prinsipper jeg vil vi skal etterleve, fortsetter han. – Og de tar jeg opp, enten det dreier seg om likestilling, integrering og mangfold i organisasjonen LIM, hvor jeg sitter i styret, eller i Grorud Idrettslag, hvor vi jobber med holdningskontrakter for å få spillerne til å oppføre seg ordentlig, sier Bøhler.

– Jeg jobber også med forbilder eller prosjekter for å bygge opp gode holdninger og unge, nye ledere. – Jeg har konsentrert meg mer og mer om det å jobbe som ombud fremfor å jobbe innad i partiet.

Aldri jaktet på ære

– Har alt dette vært med på å forme ledelsesfilosofien din?

– Jeg er lært opp til å ta ansvar for å organisere ting og å lede uten å fremheve meg sjøl. Jeg har aldri jaktet på ære. Det har bare vært sånn at når folk har bedt meg om å stille opp, da har jeg sagt ja til en hel del. sier Jan Bøhler.

– Jeg liker bedre å jobbe med de viktige oppgavene enn intern personalpolitikk. Jeg er mest opptatt av å få gjort noe.

Jan Bøhler liker seg best når mennesker tar initiativ i stedet for å bremse eller kritisere. I de lederrollene han har hatt, har det vært lite pekefinger.

– Om folk gjør noe jeg er uenig i, så la dem prøve det, og se hvordan det går, og så får vi snakke om det senere. Jeg har ikke vært så veldig opptatt av å passe på folk.

– Hvordan takler du uenighet?

– Jeg er glad i uenighet og glad for at folk sier fra. Jeg har tenkt mer og mer gjennom akkurat dette de senere årene. Det er viktig å ikke bare omgi seg med ja-mennesker som er enig med meg i alt. Jeg har lært at det er godt ment, det at kritikken kan være skarp. Det er egentlig godt ment det å si fra. Da tar man også ansvar. Det er mye verre om folk går og er uenige og ikke sier noe. Da ligger det der og ulmer.

– Om det er noe som høres litt surt ut, er det bare å prøve å sortere og finne ut hva som er riktig.

Liker de aller fleste

Bøhler sier at han «har følehorn», og ikke er noen hardhudet type. Hvis noe kritiserer ham, tenker han mye over det etterpå. Men om folk har oppført seg dårlig i en sammenheng, er han veldig flink til å glemme.

– Jeg kan viske det ut og gå videre. Min styrke er at jeg liker de aller fleste.

– Skråsikre ledere er en forferdelig ting? Du er åpen for usikkerhet?

– Når jeg har ventet med å ta beslutninger, folk kan bli utålmodig på grunn av det, prøver jeg å se hvordan ting utvikler seg før jeg endelig bestemmer meg hvis det er noen vanskelige ting som dukker opp, sier Jan Bøhler.

– Men i debatter, jeg engasjerer meg jo i byen min, er det viktig å mene noe og ikke bare sitte på gjerdet å vente og ikke mene noe før de andre har bestemt seg. Da har jeg ingen rolle i debatten. Da er det bedre og være med og heller korrigere hvis jeg har bommet på noe.

De store avgjørelsene

– Har du bommet på noe?

– Det har jeg helt sikkert. Stadig vekk, vil jeg si, det skal mye til for ikke å gjøre det. Det er mye jeg gjerne skulle ha fått gjennom, og som jeg ikke har fått gjort noe med ennå.

– I lokalmiljøet ditt i Groruddalen, med en stor andel fremmedspråklige, er det mange verdier som ikke blir utnyttet. Hvordan skal ledere utnytte det flerkulturelle Norge?

– I den verdenen jeg lever i, har flertallet av de jeg samarbeider med, og som bor rundt meg, innvandrerbakgrunn. De er mennesker på lik linje med alle andre ressurspersoner jeg jobber med. Vi må slutte å være opptatt av at de har en annen hudfarge, religion eller kultur. Det viktige for meg er om de er villige til å integrere seg og jobbe for fellesskapet. Jeg vil ha med alle.

– Jeg opplever at noen politiske partier forsøker å snakke dem ned. Men når de skjønner at vi ønsker dem det aller beste, er det lettere å nå frem. Det gjelder å finne tonen og være ute i de miljøene som er forskjellige fra oss.

200 pushups

– Du er 67 år. Er det nok nå med rockegrupper, ungdomsklubber og kroppsbygging?

– Jeg hadde mye kontakt med Håkon Lie de siste årene av hans liv. Vi var sammen 8–10 dager før han døde. Da jobbet han og jeg med biografien hans. Han var 104 år, og var et godt eksempel på en som ville jobbe hele livet. Selv har jeg mer energi nå enn noensinne. Jeg trener hver dag og tar flere øvelser enn tidligere. Jeg har ikke mangel på overskudd. Jeg tar gjerne 200 pushups.

– Ut over det, hva er styrken i det å nærme seg 70?

– Jeg har masse erfaring og evne til å takle ting og se mer i perspektiv, se de store linjene, enn tidligere år. Nå går det an å ta en diskusjon for så å gå videre. Tidligere kunne jeg lett henge meg opp i ting og grave meg ned i problemer om ting og tang. Det gjør jeg ikke nå. Nå er jeg i godt humør hele tiden.

Systematisk utholdende

– Du høres raus og romslig ut, men er du innerst inne en stabukk?

– Jeg er stabukk når det gjelder de grunnleggende prinsippene, plikt og rett og det å ta ansvar og stille opp og lære seg norsk og bekjempe kriminalitet, narkotika og rus. Der er jeg veldig sta og utålmodig.

– Går det an å være utålmodig i dette huset her, Stortingsbygningen?

– Jeg er utålmodig, men prøver å være det på en systematisk måte. At jeg har ting jeg vil følge opp, glemmer jeg ikke, og får jeg ikke resultater, går jeg på igjen. Justisministeren merker nok at jeg er utålmodig, og at jeg stadig spør; «hvorfor har du ikke gjort noe med det ennå»?

– Samtidig kan jeg være tålmodig. Jeg har jobbet med mange saker i kanskje ti år, og plutselig har det kommet en løsning. Er man litt for utålmodig, kan man gi opp ganske fort.

Ikke stemple noen

– Hva skjer når du er dypt uenig med noen, for eksempel Justisministeren?

– Jeg håper motparten opplever at jeg ikke er ute etter å ta dem. Jeg bruker ikke personkarakteristikker, jeg lager ikke negative fiendebilder av andre. Jeg håper jeg blir oppfattet som en som ikke stempler noen. Og jeg er ikke ute etter en politikerkrangel, for det tar seg dårlig ut. Jeg prøver å få frem positive argumenter.

Ansikt til ansikt

Jan Bøhler synes valgdebattprogrammer kan være pinlige å se på.

– Jeg gidder ofte ikke se på dem engang. Dette gjelder ikke bare motparten eller partiene på venstresiden. Nå skal man gjøre det så vanskelig som mulig for hverandre, får seerne lite ut av debatten. Det tar seg dårlig ut, med sånn kaklete og småkranglete stemning. Programlederne legger jo også opp til det. De tror det er underholdning de driver på med. Jeg tror folk blir lei av dette. Jeg prøver å bli kjent med motparten. Jeg bruker tid til å snakke ansikt til ansikt for å få kontakt.

Ut blant folk

53 år gammel kom Jan Bøhler inn på Stortinget, han var en voksen mann da han ble folkevalgt. I dag kommer mange politikere rett fra skolen, universitetet eller ungdomsorganisasjonen og kan ha en strategisk plan på å bli politiker. Det er ikke i nærheten av hva Bøhler har tenkt.

– Om du ikke hadde havnet på Stortinget?

– Jeg avbrøt utdannelsen etter verneplikten for å jobbe med narkomane, som miljøarbeider på 1980-tallet. Jeg ble engasjert i hvorfor disse fine gutta og jentene falt utenfor. Jeg fulgte dem, vi var venner og trente sammen med dem for å holde dem unna rus og kriminalitet.

– Jeg fant ut at jeg ikke skulle forsvinne opp i et høyere utdanningssystem, og lese i bøker og sitte på kontor. Jeg ville ut blant folk og brøt derfor med utdanningsplanen og begynte å jobbe med barne- og ungdomstilbud.

– Jeg ville ikke støve ned på kontorer, jeg ville ut i verden. De som falt utenfor, fasinerte meg. Det var fine mennesker som gikk til grunne i rus og andre ting. Flere tusen ungdommer sognet til de klubbene jeg var med på å lede.

– Mange ungdommer hadde en enslig mor eller et hjem som ikke fungerte og jeg ble nok derfor en slags farsfigur. Jeg fikk kontakt og respons, jeg så dem. Når jeg har møtt dem etterpå, har de ofte sagt: det har gått bra med meg, Jan, takk for du brydde deg. Når unge sier jeg er forbilde, blir jeg litt svimmel.

Paradis på jord

Jan Bøhler har sunget inn en sang på siste plata som heter Fredsmarsj. Den handler om å komme hjem til freden og roen hjemme etter en lang dag.

– Det å ha noe å se frem til, det å komme hjem og roe seg i en annen verden er viktig. Et hjem hjelper meg med å slappe av og bry meg, for eksempel om barn og barnebarn.

– Hjemme er jeg et normalt menneske som må huske på å kaste søpla og kjøpe middagsmat i butikken, gjøre vanlige rutiner som alle andre. Jeg er blitt avhengig av nettopp dette.

– Den samme freden opplever jeg når jeg er ute og ror i båten. Jeg er medlem i en roklubb, og de mest paradisiske øyeblikkene har jeg når jeg henter en sculler og ror ut Oslofjorden eller inn i Bunnefjorden for å finne meg noen områder uten småbåter som bråker. Disse turene om sommeren, i fint vær, er fantastiske, bare det å kjenne at jeg bruker kroppen er paradis på jord. Bare ved å fortelle om det, gjør at jeg drømmer meg bort om neste sommer.

Vil gi folk oppturer

– Har du noen mening om dette kompliserte livet?

– For meg betyr det å være en del av noe, at mange mennesker tar kontakt og snakker med meg hver dag. Det er samhørigheten med mange som gjør at jeg føler at jeg lever. Det er mange som har noe å gi meg og jeg kan gi dem noe. Jeg gleder meg over folk. Det er sjel i det å kjenne mange.

– Dessuten kan jeg bruke evnene mine gjennom trening, musikk eller politikk.

– Jeg vender tilbake til åpningsspørsmålet: hva er ledelsesfilosofien din?

– Det er å være veldig åpen for det folk har i seg. Det å være begrensende, er feil. Jeg må være åpen for at folk skal kunne utfolde seg. Jeg vil lede ved å få frem det umiddelbare, det at de ikke skal vente på meg, men at de selv skal få ut det de ønsker å formidle.

– Det er en måte å styre på, det at jeg går etter det som er godt. Jeg venter kanskje litt med å skjære gjennom, fordi min måte å skjære gjennom på er å velge det som er bra. Jeg vil gi folk oppturer i stedet for nedturer.