Vil ha flere humanister i topplederjobber

Hvorfor har ikke flere humanister de tunge topp-lederpostene? spør Karin Hindsbo.

– Ledelse handler om å sette en kurs for virksomheten og samtidig se og lytte til verden og mennesker rundt seg. Jeg synes at en humanist har minst like egnet utdanning som for eksempel en med bakgrunn i økonomi eller andre beslektede fag. Min utdannelse har vært en god ballast. I humanistiske fag gjør man mange vurderinger, men det er få faste svar. Det er vanligvis ingen klar fasit. Slik er det med ledelse også, det dreier seg om avveininger av hensyn, mener hun.

Karin Hindsbo understreker at ledelse selvsagt er et fag, men mange ledere er jo i utgangspunktet økonomer, og da lærer de kun en av komponentene i ledelse. Som kunsthistoriker har hun måttet lære seg økonomi på egen hånd.

– Jeg har alltid vært glad i matte og tok økonomikurs tidlig karrieren, så jeg kan budsjetter og regnskap. Det må man jo kunne. Og jeg syntes jo det er gøy.

Mediemat

Begrepet «kulturledelse» har hun derimot ikke så stor sans for. Hun oppfatter at begrepet på en måte å setter kulturinstitusjoner i en egen kategori, som «litt lette og mindre krevende å lede enn andre typer virksomheter».

– Kulturledelse er ikke for lettvektere! Vi har et stort og viktig samfunnsoppdrag, begynner hun. Jeg innvender at jeg ikke kan huske at man har brukt uttrykket «kulturledelse» på den måten hun gjør. Det oppfattes snarere som vanskelig fordi de ansatte har så stor kompetanse og egentyngde på sine felt. Kreative sjeler som brenner for hvert sitt område kan være vanskeligere å lede fordi de ikke alltid trekker sammen, mener en del teoretikere.

– Å, du mener primadonna-ledelse? Den teorien tror jeg heller ikke på. Engasjerte medarbeidere med høy kompetanse finner man i de fleste bransjer. Det gjelder i datavirksomheter eller hvor det måtte være. Tenker man på sine medarbeidere som primadonnaer, har man et vanskelig utgangspunkt, svarer Hindsbo.

Her forgriper den danskfødte direktøren for Nasjonalmuseet på en måte en kritikk jeg hadde med meg på jukselappen, men hittil ikke har kommet med. Hver gang det kommer en ny direktør for Operaen, et av de større teatrene eller et større norsk museum, blir det gjerne stor ståhei i aviser og sosiale medier. Ofte med mer negativt enn positivt fortegn. Hindsbo har heller ikke gått fri. For eksempel har Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton skrevet at det virker som om hun «mangler kunstfaglig- og ledelseskompetanse.» Dette resulterte i en heftlig Facebook-debatt.

Ikke min personlighet

– Jeg synes ikke du er veldig mye i media i forhold til den store interessesom media viser for Nasjonalmuseet og det engasjementet som det har vært rundt Nasjonalgalleriet. I hvilken grad er det en bevisst strategi?

– Jeg gjorde en del store intervjuer da jeg tiltrådde i juni, jeg har skrevet noen essays i Aftenposten og har ellers deltatt i de relevante debattene rundt museet eller kulturfeltet generelt det siste året. Men det første året i jobben har jeg for øvrig valgt å konsentrere meg om å jobbe internt, bli kjent med denne store institusjonen og det gigantiske prosjektet som er det nye Nasjonalmuseet. Så det har ikke blitt så mange portrettintervjuer i det siste, men jeg lar meg jo intervjue. For eksempel nå, innvender hun.

– Du har jo erfaring med å lede norske museer, både i Kristiansand og Bergen, så du er tydeligvis ikke skremt av bølger med heftig norsk debatt. Er den danske samfunnsdebatten om kulturledere like skarp i kantene som her i Norge?

– Det er slett ikke den samme debatten rundt kulturledere i Danmark, der dreier det seg mer om sak. Det handler jo ikke om meg og min personlighet og hva jeg spiser til middag. Men der er for så vidt bra at det er så mye debatt i Norge, for når det er gode diskusjoner om kunsten, ikke om lokalisering og personer, vekker det engasjement og interesse for kultur, og det er positivt.

– Egentlig sjenert

– Er du aldri redd for å feile – i full offentlighet? Audun Eckbo fikk ikke sin åremålsstilling forlenget, og mange husker hvordan det gikk med de tidligere lederne for Nasjonalgalleriet, danske Allis Helleland og svenske Sune Nordgren?

– Man kan ikke gå inn i en jobb og være redd. Da gjør man en dårlig jobb. Man er nødt til å ta er rekke beslutninger i en jobb som denne, som nødvendigvis ikke vil tilfredsstille alle. Da er det viktig å hente inn gode innspill og gjøre vurderinger av konsekvenser for å få et godt beslutningsgrunnlag. Jeg har gått inn i denne jobben etter en grundig vurdering og med de beste intensjoner. Vi har mange ressurser, mange spennende planer, og jeg tror selvsagt at vi vil lykkes.

– Selvsagt har jeg også ærefrykt og en stor dose ydmykhet når jeg går til min jobb. Det synes jeg er sunt og viktig. Min jobb er å lede og planlegge etter de beste ideene som foreligger, men jeg er ikke så opptatt av at det er jeg som opprinnelig hadde de beste ideene, tilføyer hun.

Hindsbo sier «den samme debatten» og ikke «den samme debat». Hun er bevisst på å bruke norske ord – men tonefallet ligger omtrent midt i Skagerak. Selv synes hun at hun snakker er mer norsk enn dansk etter sju år i Norge.

– Hvis jeg hadde snakket sånn som jeg gjør nå i Danmark, hadde de trodd jeg var sprø. Jeg sier «snop» om godteri. Og «kor», «ka» og «kem» i stedet for «hvor hva og hvem», så jeg har alltid litt av Bergen i hjertet mitt og det kommer ut i noen ord nå og da, bemerker hun.

Når hun har svart på et spørsmål, sitter hun rolig og venter på neste. Vennlig nok, men reservert og ikke så lett å lese. Det helsvarte antrekket og det rette blonde håret med midtskill og det ryddige kontoret gi få indikasjoner om hvem hun er – bortsett fra at hun virker behersket og ryddig. Selv sier hun at hun sjenert.

– Jeg er egentlig sjenert av natur. Jeg kan godt stå på en scene som en del av jobben, men har ikke noe personlig behov for å være i søkelyset.

Helhet og detaljer

God ledelse er ifølge Hindsbo «å ha blikk på detaljene, men aldri miste horisonten av syne».

– Man må se langt frem og nært samtidig, se detaljer og på samme tid helheten. Jeg jobber dessuten etter et motto som sier «vi» om seirene og «jeg» om feilene, sier hun.

– Nasjonalmuseet er blitt fremstilt som et sted med maktkamper, dårlig ledelse og mangel på nyskapning. Morgenbladet fikk tilgang til en intern arbeidsmiljørapport fra PWC, bestilt av deg,...

– Rapporten viste at det var ting vi måtte gjøre, og vi har gjort flere ting for å forberede institusjonen på den helt ekstraordinære fasen vi befinner oss i, der vi parallelt med normal drift skal flytte 120.000 kunstverk og 200 ansatte inn i det nye Nasjonalmuseet og åpne i 2020. Med tett involvering fra HR, verneombud og tillitsvalgte ble det igangsatt en prosess der vi ønsket å få overblikk over situasjonen i dag, for å sikre god arbeidsflyt, godt arbeidsmiljø og gode resultater fremover. Omorganiseringen er basert på innspill fra de ansatte hvor 80 ansatte deltok i intervjuer og kom med 130 skriftlige innspill, sier Hindsbo.

– En viktig del av endringene har vært å spre ansvar og ha tydeligere beslutningsprosesser, slik at de mange dyktige folkene i museet får større innflytelse og mer tid til å jobbe med sine ulike fagfelt. Det er også et sterkt ønske om å jobbe mer helhetlig, som ett Nasjonalmuseum, sier hun og legger til at det var «mange andre og mer positive funn» i rapporten enn det som ble vektlagt i mediene.

Nye Norges-fortellinger

Det er tydelig at Hindsbo ikke er så glad i å se bakover. Hun vil heller snakke om vyene for det nye Nasjonalmuseet som er i ferd med å reise seg bak Vestbanebygningen – et bygg på 55.000 kvadratmeter til en prislapp på seks milliarder. Sammenslåingen av Nasjonalgalleriet, Samtidsmuseet, Kunstindustrimuseet, Arkitektmuseet og Riksutstillingene til ett museum, var jo heller ikke hennes verk, men en politisk beslutning fra 2010.

– Vi er midt inne i en stor omstillingsprosess. Det blir et helt nytt museum. Vi skal skape nye fortellinger, sier hun.

– Som hovedgrep har vi en kronologisk utstilling, men med hovedvekt på kunsthåndverk og design i første etasje og bildende kunst i annen. Med overraskelser hist og her.

– Hva slags fortellinger? Ligger hovedvekten på kunstnerisk kvalitet eller på spesifikt «norsk identitet»? Da jeg for eksempel intervjuet daværende direktør for Reichsmuseum i Amsterdam, Wim Pijbes, for noen år siden, sa han at hans fokus klart var på nederlandsk kunst, for kunst fra hele verden kan publikum se andre steder, og samlingen deres er klart sterkest på nederlandsk kunst...

– På Nasjonalmuseet skal vise den norske kunsthistorien, og norsk design, kunsthåndverk og arkitekturhistorie. Men vi skal vise dette i forhold til datidens og samtidens internasjonale impulser. Norge er et mangfoldig samfunn som stadig forandrer seg, så det gjør også fortellingene om Norge, sier hun.

Dette kan, eksemplifiserer hun, gjenspeile seg i noe så enkelt som et kjøkken. Som: Hvor stort er det? Er det et oppholdsrom i tillegg til et rom for tilberedning av mat? Hvor mange oppholder seg der? Hva gjør de der? Kjøkkendesignen gjennom tiden avspeiler alt dette. Designhistorie er utrolig interessant, mener Hindsbo.

Magiske øyeblikk

Selv skrev hun ikke sin hovedoppgave om kjøkkener, men om videokunst og tid. Når jeg spør henne om hennes personlige smak og favoritter, sier hun allikevel ikke videokunst. Hun understreker først at hun er direktør for hele museet og ikke skal ha tydelige preferanser. Direktøren skal derimot ha spesielt øye for de deler av kunsthistorien som har vært litt oversett, for eksempel samiske og kvinnelige kunstnere. Så nevner hun allikevel noen eldre verk av kvinnelige kunstnere – som langt fra er oversett, da disse verkene nesten alltid henger oppe: «Blått interiør» av Harriet Backer og «Japansk lykt» av Oda Krogh.

– Disse to maleriene viser de magiske øyeblikkene i hverdagen, en kvinne som leser, en lykt som lyser opp kveldsmørket. Vi kommer tett inn på det «trivielle» hverdagslivet, som ikke er så trivielt. De små hendelsene i hverdagen som er så utrolig viktig i livet.

– Hvilke verk i Nasjonalmuseets samling er historisk de aller viktigste? Munchs «Skrik» Solbergs «Vinternatt i Rondane»? «Brudeferden i Hardanger» av Tidemand og Gude?

– Det er ikke mulig å velge et enkeltverk. Det er så mange som er ikoniske, og så er det en bredde og dybde i samlingen som fassinerer utover det mange vil identifisere som høydepunkter. Men i tillegg til de du nevnte, kan man trekke frem for eksempel Kittelsen. Da min sønn, som er ti år gammel, hørte at vi skulle flytte fra Bergen, ble han først lei seg. Men da han forsto at Kittelsens «Nøkken» henger i Nasjonalmuseet, mente han at det det måtte være Norges beste museum!

– Blir du blind for enkelte veldig kjente verk fordi du har sett dem for ofte?

– Nei, jeg blir fortsatt berørt. Jeg har øyeblikk hvor jeg blir helt betatt av et verk eller kunstnerskap, for eksempel da jeg så de store utstillingene på Tate Modern av Georgia O´Keeffe eller Agnes Martin. Martin var stor på slutten av 60-tallet, like anerkjent som de beste mannlige kunstnere på den tiden. Men så forsvant hun fra kunstscenen, frem til sin død i 2004. Utstillingen løftet dette kunstnerskapet frem igjen. Verkene hennes er mystiske og flotte og veldig fasinerende.

Ikke politiker

Karin Hindsbos interesse for kunst ble vekket tidlig under oppveksten i København. Begge foreldrene var biologer. Faren var sterkt interessert i historie og tok gjerne datteren med for å se på minnesmerker etter oldtiden i Hellas, mens moren dro på sin side datteren med på åpninger av kunstutstillinger.

Hindsbo beskriver ellers en vanlig skandinavisk barndom. Hun svømte, hun leste mye som liten pike. Hun tegnet og malte, men ikke mer enn barn flest. Hva hun skulle bli når hun ble stor var hun slett ikke sikker på. Det sto mellom kunsthistorie, biolog og matematikk. Som voksen bodde hun i kortere perioder i Paris, Berlin og California, gjorde ferdig sin cand. mag. i kunsthistorie, og så gikk hun rake veien inn i ulike kunst- og lederjobber – først i Danmark, så i Norge.

Nå bor hele familien i Oslo, og det gjør også hennes danske eks-mann, som er billedkunstner. De to deler på å ha barna. Og når barna er hos henne, oppholder de seg gjerne nettopp på kjøkkenet som er av det moderne slaget, med et stort og innbydende bord, forteller hun.

For noen uker siden giftet hun seg med Høyre-politiker Martin Smith-Sivertsen. Jeg gratulerer, men spør ikke hvor de skal på bryllupsreise. Hun innbyr ikke akkurat til den typen fortrolighet. Jeg spør henne i stedet, i det hun følger meg ut mot heisen:

– Er du engasjert i politikk? Klassekampen mener du er del av et Høyre-nettverk og publiserte et bilde med deg i midten og piler til bilder av diverse kjente Høyrepolitikere?

– Nei. Det er klart jeg er opptatt av politikk, det er vel de fleste, men jeg er ikke engasjert i partipolitikk. Jeg ønsker derimot å snakke med mennesker som har ulike overbevisninger. Da Klassekampen kjørte denne saken, hadde jeg kjent min kjæreste, som nå er min mann, i to måneder, opplyser hun. Så snur hun seg og spør:

– Tror du at en mann hadde blir beskyldt for å ha fått en lederjobb fordi han hadde kjent sin kjæreste i to måneder?