Rykket opp da toppsjefen døde brått

Peggy Hessen Følsvik ble LO-leder i løpet av noen dramatiske timer mellom 9. og 10. mars i år, etter at Hans Christian Gabrielsen døde brått.

Da beskjeden kom, fikk Hessen Følsvik bruk for gammel lærdom fra tiden som flyvertinne.

Hun har kriseerfaring fra flybransjen, og hadde med seg ting derfra. Som det å automatisk tenke på beredskap. Og å ha en sjekkliste når uforutsette ting skjer.

− Vi har jo systemer for krisehåndtering i LO, og når en krise oppstår, tar vi i bruk disse systemene.

− Det første jeg gjorde da jeg fikk beskjed om Hans Christian var å åpne LOs beredskaps-app på telefonen. Og så begynte jeg å ringe fra toppen av lista.

− Innen én time var alle samlet her i dette rommet, forteller Følsvik.

«Dette rommet» er altså LO-ledelsens møterom i 8. etasje etasje i LO-bygget på Youngstorget i Oslo.

− Etter hvert siger jo hendelsen inn, forteller Hessen Følsvik. − Men i de første dagene handlet det om å håndtere situasjonen.

Høydramatisk lederskifte

Å bli leder på den måten Peggy Hessen Følsvik ble det, er det ingen som ønsker seg. Mange kommer nok ganske uforberedt og tilfeldig til en lederjobb. Men svært få rykker opp på en slik dramatisk og brå måte Peggy Hessen Følsvik gjorde.

En helt vanlig tirsdag, 9. mars i år, døde LO-leder Hans Christian Gabrielsen av hjertestans i sitt hjem på Slemmestad.

Dagen etter måtte Peggy Hessen Følsvik ta en helt ny rolle:

«Det er med dyp sorg vi i dag mottok den triste meldingen om Hans-Christian. Mine tanker går nå til kona Trine og datter Camille, samt hans nærmeste familie. Jeg har mistet en god venn, og LO har mistet en ruvende leder som hadde mange års virke foran seg», sa første nestleder i LO, Peggy Hessen Følsvik til pressen utenfor LO-bygget på Youngstorget.

Samme dag ble hun konstituert som ny LO-leder og noen uker senere, 6. mai, ble hun formelt valgt som leder av LOs representantskap.

Det er nok ikke bare undertegnede som husker hvordan «den nye LO-lederen» møtte mediene og tok på seg lederdrakta nesten umiddelbart etter at nyheten om Gabrielsens dødsfall ble kjent.

De to hadde vært nære kolleger og gode venner i en årrekke. Men mye tid til å sørge, fikk hun ikke. Peggy Hessen Følsvik måtte «steppe opp» og ta det ansvaret som lå på akkurat henne. Som nestleder var det hun som automatisk rykket opp som ny LO-sjef.

Det minner om det urgamle munnhellet fra Europas monarkier: «Kongen er død, lenge leve kongen».

Dessuten:

− Vi var jo midt i pandemien. Vi kunne jo ikke møtes fysisk. Derfor var det kun 30 stykker i begravelsen.

− LO er fortsatt preget av Hans Christians bortgang. Jeg merker når jeg er nå er mer ute og treffer folk. De snakker om det. Om hvor tungt det var, og er.

− Heldigvis hadde vi en digital minnestund for hele LO som var veldig fin. Den samlet folk.

To old to rock’n’roll?

Neste år skal LO-kongressen − som er fagforeningens øverste organ – velge ny leder. Peggy Hessen Følsvik har høy standing i brede lag av organisasjonen, og man skulle tro at hun ville bli applaudert fram som ny leder de neste fire åra nærmest på walkover.

Men så enkelt er det ikke. Hessen Følsvik er egentlig for gammel til å kunne velges som LO-leder. Ifølge statuttene kan ingen over 60 år kunne velges som leder. Hun fylte 60 i november i fjor.

− Denne bestemmelsen var vel i sin tid en slags «gubbeforsikring», forteller Hessen Følsvik.

60-årsgrensen skulle sørge for jevnlige og sunne utskiftninger i ledelsen. For også i LO vet de at «makt kan korrumpere».

− Men verden forandrer seg, sier hun. – Man går jo ikke automatisk av med pensjon når man fyller 60. Jeg vil jo uansett fortsatt jobbe i LO.

For i dag er det jo et tverrpolitisk ønske om at folk skal kunne «stå lenger i jobb». Og aldersgrensen er allerede i spill også i LO. Både fra Fagforbundet og Fellesforbundet – de to klart største forbundene i LO-familien – har det kommet signaler om at aldergrensen på 60 år bør fjernes.

Selv er Peggy Hessen Følsvik politisk hyperkorrekt hvis du spør henne om hva hun mener om akkurat den aldersgrensen.

− Det spørsmålet skal LO-kongressen ta seg av. Jeg forholder meg til dem.

− Men hvis LO-kongressen fjerner aldersgrensen og vil ha deg som ny leder. Hva gjør du da?

Jeg må jo spørre, selv om svaret ikke akkurat slår ned som en bombe:

− Det svaret skal jeg i så fall gi til Kongressen dersom det blir aktuelt.

Mini-CV: Peggy Anita Hessen Følsvik

Foto

(Foto: Terje Pedersen / NTB)

Født: 12. november 1960. Oppvokst på Vigra ved Ålesund.

Karriere:

• Fikk sommerjobb på flyplassen Vigra, og ble senere flyvertinne i Widerøe og Braathens SAFE.

• Fra 1998: Klubbleder i Braathens Funksjonærklubb på heltid, siden leder av LO-forbundet Luftfart og Reiseliv.

• I 2004 ble hun nestleder i Handel og Kontor.

• I 2013 ble hun valgt som førstesekretær i LO og på LO-kongressen i 2017 ble hun valgt til LOs første nestleder.

• Peggy Hessen Følsvik ble konstituert som LO-leder av LOs sekretariat 10. mars 2021, dagen etter LO-leder Hans-Christian Gabrielsens død, og valgt som LO-leder av LOs representantskap 6. mai.

Sivil: Gift, to voksne barn og tre barnebarn. Bor på Blommenholm i Bærum.

Politikk: Som LO-leder er Hessen Følsvik også medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre.

Unngikk streik

En av Peggy Hessen Følsviks første store oppgaver som fersk toppsjef i LO var å komme igjennom årets lønnsforhandlinger. Det var et spesielt oppgjør. Pandemien hadde bremset opp store deler av nærings- og arbeidslivet, mens noen bransjer hadde opplevd rekordresultater.

Som vanlig mente arbeidsgiversiden at dette måtte bli et «nulloppgjør», mens LO krevde «sikring av kjøpekraften» og lavlønnstillegg. 2,7 prosent lønnsøkning til alle og noe ekstra til de lavtlønte var kravet.

Forhandlingene ble tøffere enn mange ventet. Riksmekleren måtte inn for å bistå, og partene ble ikke enige innen tidsfristen. Først 13 timer på overtid, var de havn. LO måtte gå med på et opplegg som ga 0,1 prosent mindre i timen enn det de opprinnelig forlangte, men de framsto som hakket mer fornøyde enn NHO-leiren. Og som Peggy Hessen Følsvik sa på pressekonferansen etter at oppgjøret var i havn:

− Vi kunne ikke gå til streik for 30 øre. Det hadde ikke folk forstått.

Fougner-utvalget

En viktig sak for Følsvik er diskusjonen om «fremtidens arbeidsliv». Før sommeren la det såkalte Fougner-utvalget fram sin innstilling om nettopp «fremtidens arbeidsliv». Der kom det flere forslag som faller i smak hos LO-lederen. Blant annet mener et flertall i utvalget at man bør fjerne adgangen til midlertidige ansettelser som regjeringen innførte i 2015, og som fagbevegelsen den gang protesterte høylytt mot. Videre mener utvalget at man bør jobbe for flere faste ansettelser og at definisjonen av hva som er en arbeidstaker må bli tydeligere.

Det siste handler om at dersom du jobber fast for en virksomhet, skal du anses som «ansatt» og ikke som en innleid «selvstendig» konsulent eller næringsdrivende, noe som er blitt stadig mer vanlig innen for eksempel private velferdstjenester eller vare- og matlevering.

− Jeg er veldig fornøyd med Fougner-utvalget. Der kom det mange gode og viktige forslag. Særlig dette med at det bør bli vanskeligere for arbeidsgivere å leie inn «selvstadige konsulenter» istedenfor å ansette folk. Dette er viktig for at flere av de såkalt «selvstendige» får en fast og trygg jobb, sier Hessen Følsvik, og legger til:

– Det er blitt urovekkende mange «selvstendig næringsdrivende» i Norge de siste åra. Derfor var seieren i den såkalte Stendi-saken i Lagmannsretten før sommeren så viktig.

Stendi-saken handler om at Fagforbundet gikk til massesøksmål mot Aleris – som nå heter Stendi og er Norges største kommersielle velferdsselskap − på vegne av omsorgsarbeidere som jobbet der som konsulenter. Etter to år og to runder i rettssalen ga Lagmannsretten 22 av 24 medarbeidere medhold i sin sak, og dømte Stendi til å utbetale både erstatning og oppreising. Det er fortsatt uklart om Stendi vil anke avgjørelsen.

Andre ting fra Fougner-utvalget som lyder som søt musikk i en LO-leders ører er forslaget om å fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelser, samt et forslag som går ut på å senke terskelen for hvor mange ansatte det må være på en arbeidsplass før man har rett til å etablere arbeidsutvalg og verneombud.

− Men det aller viktigste for oss nå fremover, er jo å få folk i jobb igjen. At vi får tilbake alle jobbene som gikk tapt under pandemien og at vi klarer å skape nye jobber. Nye, og trygge jobber, gjennom faste ansettelser i hele stillinger, framhever Peggy Hessen Følsvik.

Aktiv næringspolitikk

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at LO og Hessen Følsvik vil bytte ut dagens regjering etter valget. Og hvis du spør hva slags regjering hun ønsker seg, er det som å høre et ekko av Ap-ledelsen: Ap, Sp og SV. Ikke MDG og Rødt. Og ikke alenegang med Senterpartiet.

− Vi trenger ny giv. Og vi trenger å skape flere industriarbeidsplasser for å komme gjennom det grønne skiftet. Der tror jeg en regjering med Ap, Sp og SV vil levere best.

For å få til denne nye given, har Hessen Følsvik en politisk kjepphest: Hun vil ha en mye mer aktiv næringspolitikk.

− Nå har vi hatt åtte år med en Høyre-regjering som mener næringslivet skal klare seg selv uten at staten skal bidra. Og vi har jo sett hvordan det har gått.

− Vi har ikke fått økt sysselsetting, ulikhetene øker og eksporten daler.

Også i LO er man opptatt av at landet skal inn i en stor omstilling med det grønne skiftet.

− Her har vi en enorm utfordring med å skape ny industri, sier LO-lederen.

Derfor har LO etablert en egen plattform sammen med NHO, der de sammen skall jobbe for at det satses sterkere på fire områder: batteriproduksjon, hydrogen, karbonfangst og lagring (CCS) og havvind.

− Jeg håper dette blir viktige når folk skal gå til valgurnene. Vi står nå midt i det grønne skiftet, og debatten handler mye om ytterpunktene: Enten skru av alle oljekranene på en viss dato eller å fortsette som før så lenge det går. Begge deler blir feil. Vi må klare å omstille oss til det grønne skiftet, men vi må også få med oss arbeidsfolk.

Frykter et todelt arbeidsmarked

En annen viktig sak i årets valgkamp for Peggy Hessen Følsvik er kampen mot ulikhet.

– De siste åra har vi sett at ulikheten har økt. Tall fra SSB viser at de 10 prosent med lavest lønn i Norge har ikke hatt reallønnsvekst på 10 år, mens de på lønnstoppen har dratt i fra.

− Hvorfor har det blir sånn, tror du?

− At vi har for mange uorganiserte tror jeg er en viktig årsak. Generelt er jo Norge et veldig godt land å leve i. Men vi må hindre og bremse utviklinga mot et todelt arbeidsmarked. Og det er dit vi er på vei hvis vi godtar sosial dumping, «selvstendige» arbeidstakere og benytter oss av billig utenlandsk arbeidskraft.

− Men er ikke dette en del av en teknologisk utvikling som det er umulig å stoppe?

− Ikke nødvendigvis. Sykkelbudene i Foodora har fått tariffavtale.

Vi kan ikke bare «skylde på» teknologien. Det handler om hvordan vi organiserer dette. Det er relativt sett mange flere plattformarbeidere i USA enn i Norge. Årsaken til det er ikke at vi mangler teknologien her i landet. Vi skal selvsagt tilpasse oss og ta i bruk ny teknologi, men vi må også ha politisk vilje til å sette noen rammer for hvordan vi bruker den, sier Hessen Følsvik.

− LO er ikke redd for ny teknologi. At vi har tatt i bruk teknologi har jo økt produktiviteten vår. Men vi må regulere det.

Medlemsvekst

Når LO forhandler med NHO hver vår, så er det de såkalte frontfagene i konkurranseutsatt industri som alltid er først ute. Resultatet av disse forhandlingene blir så styrende for alle de andre som skal forhandle etterpå. Dette gjør at for eksempel lærere og sykepleier ikke alltid får den lønnsveksten de mener de fortjener.

− Det er fagforeningsfolk, særlig de som representerer offentlig ansatte, som mener at denne modellen er moden for forandring?

− Frontlagsmodellen har tjent oss veldig godt. Det er våre forbund for offentlig ansatte enig i, svarer LO-lederen nokså kort og ganske så kontant.

Og hun kan kanskje tillate seg det. LO er større enn alle de andre fagforeningene til sammen.

− Men for å klare å opprettholde frontfagsmodellen må vi ha et organisert arbeidsliv, et sterkt LO og myndighetene med på laget. Her henger ting sammen, sier hun, og vil heller snakke om medlemsveksten LO har opplevd det siste året.

− Vi i LO har satt medlemsrekord i år, og runder snart én million medlemmer. Vi ligger vel på drøyt 973.000 medlemmer nå, forteller hun.

− Vi så en oppgang i antall medlemmer allerede før koronaen. Og gjennom krisen har vi rett og slett opplev en boost. Folk har sett viktigheten av å ha trygghet på arbeidsplassen.

− Men totalt sett, så går ikke andelen fagorganiserte opp i Norge. Hvorfor ikke?

− Organiseringsgraden har stabilisert seg på rundt 50 prosent, og faktisk gått så vidt opp de siste åra, begynner Hessen Følsvik. − Men det stemmer at Sverige, Danmark og Island ligger høyere. Noe av grunnen er nok at i de landene så er enkelte velferdsgoder betinget av at man er organisert. De utløses gjennom fagforeningskontingenten, mens velferdsordringer er en del av lovgivningen i Norge, forklarer hun.

− Men når det er sagt, vi jobber hver dag for å øke organiseringsgraden i alle våre 26 forbund.

Fra Vigra til Widerøe

Peggy Hessen Følsvik vokste opp på en gård i Giske kommune, nær Vigra utenfor Ålesund. Og det var nærheten til flyplassen på Vigra som ble avgjørende for hennes yrkesvalg. Unge Peggy var ikke så opptatt av dyra på gården. Men hun skaffet seg sommerjobb på flyplassen. Og dermed ble turen fra selve flyplassen og opp i flyene kort.

Peggy Hessen Følsvik ble flyvertinne. Hun jobbet mange år i flybransjen før hun ble LO-ansatt på heltid. Det var som ansatt i Widerøe og senere i Braathens SAFE hun startet sin «karriere» som tillitsvalgt og forsto viktigheten av sterke fagforeninger.

− Savner du å ha «luft under vingene», sånn bokstavelig talt?

− Det har skjedd store endringer i luftfarten siden jeg slutta der. Bransjen har gått fra å være en velorganisert arbeidsplass med trygge jobber, til å bli en av de bransjene som er aller hardest rammet av endringene i arbeidsmarkedet. I dag er det tøffere arbeidsvilkår og lavere lønn, sier Hessen Følsvik.

Når Peggy Hessen Følsvik er «ute og flyr» hender det hun treffer gamle kjente fra tiden i flybransjen. Og selv om det er hyggelig å møte gamle kolleger, er ikke det de kan fortelle henne like hyggelig bestandig.

− For ikke lenge siden traff jeg en gammel kollega på Gardermoen. Han fortalte at han ikke hadde hatt lønnsøkning på 10 år. Og at han ikke anbefalte barna sine å satse på en jobb i flybransjen.

− Så rent personlig, så savner du ikke jobben som flyvertinne?

− Jeg savner jo folka. Og det dynamiske miljøet. Å være i førstelinja. Men det har blitt en helt annen bransje. Dessverre.

Systematiker med temperament

Det sies at Peggy Hessen Følsvik er en systematisk leder som alltid har kontroll og oversikt. Selv mener hun det er medarbeiderne hennes som sørger for systematikken.

− Jeg er helt avhengig av å ha gode folk rundt meg hele tida. Folk jeg er trygg på. En god administrasjon er svært viktig. Som LO-leder må du kunne snu deg raskt, og da er du avhengig av et godt apparat.

− Det sies også at du har «et temperament»?

− He, he. Jeg blir sjelden sint. I hvert fall ikke når andre er til stede. Men, ja, jeg har nok et temperament, men jeg prøver å styre det.

Det som kan fyre opp Peggy Hessen Følsvik er alt fra treige bilførere til mer prinsipielle ting, som urettferdighet. Og går det for tregt på flyplassen, hender det noen får høre det.

− Hva med forhandlinger? Der kan det kanskje gå en kule varmt?

− Ja, men ikke fra meg. Jeg får hvilepuls når jeg går inn i forhandlinger. Men det handler nok også om erfaring. Du bør være kald i hodet når du skal forhandle, sier LO-lederen, og prøver å oppsummere sine egne egenskaper:

− Jeg tror jeg er god på å skaffe meg oversikt, hente kunnskap, systematisere den og ta den i bruk.

Hun stopper opp. Stusser litt. Som om hun synes dette blir «skrytete». Så konkluderer hun:

− Ja, det er jeg ganske god på.

Fest med moren i september …

Peggy Hessen Følsvik har vært LO-medlem i mer enn 40 år. Hun har med andre ord møtt noen sjefer oppigjennom. Og det er en viss type ledere hun ikke er noen stor fan av:

− De som gjør forskjell på folk. Og de som ikke gidder å engasjere seg i folka sine og aldri gir respons. Så har jeg også truffet på ledere som rett og slett er totalt konfliktsky. Det bidrar ikke til et godt arbeidsmiljø, snarere tvert imot, sier hun.

− Selv tar jeg tak i konflikter tidlig. Før de blir uhåndterlige. Det tror jeg er veldig viktig.

− Hva gjør du når du ikke jobber?

− Jeg prøver å bevege meg. Jeg er ganske fysisk aktiv. Sykler mye.

Og så går hun mye tur i skogen. Fram til hun døde ifjor var huskyen Isabella fast turvenn. I dag har ikke Hessen Følsvik egen hund, men hun får heldigvis låne broren til Isabella med på tur.

Peggy Hessen Følsvik bor på Blommenholm i Bærum, familien har leilighet i Frankrike og hytte i Valdres. Og, ja, hun har måttet tåle «å høre det» noen ganger – at LO-lederen bor på Blommenholm, midt i blåeste Høyre-land.

Men Hessen Følsvik har bodd i Bærum i 40 år. Da hun var ung jobbet hun på Fornebu, og det var praktisk å bo i nærheten av flyplassen. Og i Bærum bor hun altså fortsatt. Huset på Blommenholm kjøpte hun sammen med Håvard, som hun giftet seg med i 1985.

− Det er 36 år siden det …

Sammen har de to døtre og tre barnebarn, alle tre jenter.

−Stakkars Håvard, det blir mye damer, ja ...

Peggy Hessen Følsvik sier hun «alltid» har vært politisk engasjert. Men hun jobbet noen år før hun ble tillitsvalgt. Og etter en stund som tillitsvalg, så hun viktigheten av et organisert arbeidsliv, og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.

Men hun kommer ikke fra noe Ap-dynasti. Moren hennes har vært aktiv i Senterpartiet, så familien er ikke alltid enige politisk.

− Det kan bli noen morsomme familieselskap hos oss. Men mor og jeg er enige om én ting: Etter valget skal vi ta oss en stor fest.