– Vi blir når andre drar

Leger Uten Grenser har vært i 25 år i Afghanistan, og har for tiden har fem prosjekter der.

– Det er jo kjernen av hvem Leger Uten Grenser er: Vi drar inn i kriser, vi blir når andre drar. På samme måte som ambulansen om du vil, sier Hurum.

– Vi jobber kun dersom vi har eksplisitt samtykke fra alle parter i en konflikt. I Afghanistan har det inkludert Taliban, amerikanske styrker og i noen tilfeller lokale militsgrupper. Nå gjør vi en kontinuerlig sikkerhetsvurdering, og skal drive våre prosjekter som før så langt det lar seg gjøre. Sikkerheten for våre pasienter og våre over 2000 lokalt ansatte er første prioritet, presiserer hun.

– Hvor mange av deres ansatte ønsket å reise ut fra Afghanistan, men som ikkehar kunnet det fordi flyplassen ble stengt?

– Vi har per i dag ingen vi ønsker å evakuere som vi ikke får ut.

Bar lik

Som teamleder for Leger Uten Grenser på ulike steder på kloden i femten år, har Hurum sett det meste, inkludert ting mange av oss lukker øynene for når vi får det servert via media.

Hun har sett folk som hugger hodet av sine naboer fordi de tilhørte en annen stamme eller religion. Hun har båret lik da ebolaepidemien tok livet av tusener. Hun har stått med det ene beinet i en gummibåt og det andre beinet på ripa til et vrak med flere hundre flyktninger i, og dratt den ene flyktningen etter den andre over i sikkerhet. Det siste skjedde under flyktningkrisen i Middelhavet i 2015. Hun har sovet med klærne på sammen med 35 hjelpearbeiderne i hus som skulle romme åtte.

De mest dramatiske erfaringene har hun fra arbeidet på Haiti etter jordskjelvet i 2010, far den brutale borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk i 2013, fra Liberia under ebolautbruddet i 2014 og fra 2015 da hun ledet redningsarbeidet med flyktninger som forsøkte å krysse Middelhavet.

Dette har hun skrevet en bok om – en flammende oppfordring til oss alle om å engasjere oss – med tittelen «Det finnes ingen de andre. Det er bare oss».

Et radikalt valg

Før hun begynte i Leger Uten Grenser hadde 49-åringen en nesten komisk annerledes karriere. Hun var en svært fremgangsrik TV-produsent, for blant annet «Vil du bli millionær» og «Eurovision Song Contest». Det var meningsfullt på sitt vis, sier hun nå, for hun hadde det hyggelig med gode kolleger. Dessuten lærte hun mye om å takle det uforutsette som leder, særlig under direktesendinger.

Hun hadde ingen tanker om å skifte spor – inntil hun dro ned for å dekke arbeidet til Plan i Senegal og Kenya for TV 2.

– Du tok et veldig radikalt valg. Bør alle gjøre som deg?

– Nei, men alle bør lytte til sin egen indre stemme. For meg føltes det som et enkelt og naturlig valg den gang. Det er først i ettertid at jeg ser at det var radikalt og livsforandrende.

– Men hvis jeg kan være en inspirasjon for andre og vise at det går an å velge på nytt, er jeg glad for det. Jeg er veldig glad for at jeg tok dette valget.

– Hva har du å si til ledere som leser dette?

– At du behøver ikke være lege for å bli leder i Leger Uten Grenser. Vi trenger flere ledere som kan lede operasjoner i ulike land. Du må ha mot, og du må ha hatt minst to år med bredt personalansvar. Og du bør helst ha reist utenfor allfarvei og vite hvordan du reagerer på å leve i den type områder vi gjerne reiser til. Det er en fordel om du har sett en slum for å si det sånn. Språkferdigheter utover engelsk er også viktig.Og ikke minst at du deler våre humanitære prinsipper og grunnleggende solidariske verdier.

Truet

En av de mest dramatiske episodene i Hurums bok fant sted i Den Sentralafrikanske Republikk. Tungt væpnede menn kom midt på natten, truet og ranet hjelpearbeiderne.

– Jeg kjente på min egen sårbarhet og tror jeg er blitt flinkere til å se andre menneskers sårbarhet etter den erfaringen.

– Hvordan kommer man helskinnet ut av slike situasjoner?

– Man må overbevise de stridende partene om at Leger Uten Grenser ikke tar parti. Vi er der kun for å redde liv, understreker Hurum. Hun legger til at Leger Uten Grenser aldri betaler penger hvis ansatte skulle bli børtført eller komme i trøbbel.

Hurum går fortsatt til psykolog – og det gjorde hun også før den skremmende episoden. Det gjør alle som reiser ut i felten for Leger Uten Grenser.

– Det kan være vanskelig for de ansatte som er ute på oppdrag å erkjenne sin egen sårbarhet og akseptere egne tunge tanker, fordi de som bor i landene vi er engasjert i åpenbart har det mye verre. Og de som jobber på kontoret her i Oslo kan føle at de må ikke klage, for de som er ute i felten har det verre enn dem. Men det kan også være tungt å hele tiden være dypt inne i glemte kriser og andres lidelse, selv om du ikke selv har opplevd det direkte. Dette er noe jeg ønsker å jobbe med som generalsekretær.

– Vil de ansatte kunne komme på døren din og snakke om sin egen sårbarhet?

– Jeg håper de kommer til meg og snakker om det! Håper i grunnen de kommer og snakker med meg om det meste; jeg tror på og prioriterer en åpen dør og nær dialog.

– «Om det noe jeg er engstelig for, er det kidnapping. Det ville sannsynligvis også innebære overgrep, som voldtekt», har du sagt. Er det farligst for kvinner?

– Når det gjelder voldtekt, kan det være høyre risiko for kvinner, selv om også menn er ofre for dette. Generelt i arbeidet mitt har det vært en fordel å være kvinne. Det var det for eksempel i Den sentralafrikanske republikk i 2013 da jeg forhandlet med både kristen og muslimsk milits for sikre trygg tilgang til våre pasienter. Hvis to menn skal forhandle, kan det være mye ego og brusing med fjæra involvert. Da krigslederen så at det var jeg som var motparten, slappet han muligens mer av.

– Men du må vise deg tøff?

– Jeg må være tydelig, se dem rett inn i øynene og vise at jeg har autoritet. I slike situasjoner forholder jeg meg helt rolig, ingen brå bevegelser.

– Vanligvis kan jeg overbevise dem om at vi har felles interesser. Leger Uten Grenser vil redde liv. Militslederen vil at hans sårede menn skal få hjelp, og at hans gravide kone skal få føde trygt. For det første som skjer under en krig eller krise er at kritiske samfunnsstrukturer, som helsevesenet, svekkes eller forsvinner.

Italiensk kjæreste

Lindis Hurum vokste opp under langt fredeligere forhold, i Hole kommune ved Tyrifjorden, med mor og far og bror og besteforeldre.

– Vi hadde det trygt og godt, og jeg lærte mye om likeverd og rettferdighet. Jeg har gode verdier i bagasjen. Onkel Tom hadde Downs syndrom og var alltid en naturlig del av familien. – Han bodde hjemme oss hos, med samme rettigheter og plikter som meg. Mormor ville ikke ha ham på en institusjon, som var normen da han ble født, forteller hun.

Hurum har ikke barn selv, og jeg hadde tenkt å spørre henne om hun har ofret seg helt for jobben – for når hun nevner familie i boken sin, mener hun mor og far. Hun snakker med moren på telefonen hver dag, skriver hun, og med faren var også, da han var i live.

Så kommer hun meg i forkjøpet ved å opplyse at hun har en kjæreste. Han er en italiensk sykepleier, og han jobber i Leger Uten Grenser han også, så de «står på den samme grunnmuren».

– Er du en naturlig leder? Tenkte du for 15 år siden da du skiftet karriere fra TV-underholdning til nødhjelp, at du ville ende som leder og jobbet bevisst for det?

– Jeg tror jeg er en naturlig leder, jeg var kaptein på håndballaget og hadde tillitsverv på skolen, men det var ikke noe jeg tenkte over. Jeg hadde aldri tenkt jeg skal bli leder i arbeidslivet.

Mini-CV: Lindis Hurum

(Foto: Nina Kraft)

• Født: 1972
• Sivilstand: Kjæreste
• Utdanning: Cand. mag. i fransk og medievitenskap. Master i Disaster Management
• Fritid: «Slapper av, er med de jeg er glad i. Ser på havet. Går på ski»
• Leser: Som ungdom: «The Catcher in the Rye» av Salinger. Senere bl.a. bøkene til Morten Rostrup, første generalsekretær i Norge i Leger Uten Grenser, og til James Orbinski som var internasjonal president for Leger Uten Grenser da de mottok Nobel Fredspris
• Stilling: Fersk generalsekretær i Leger Uten Grenser Norge (feltarbeider i samme organisasjon siden 2006)
• Ansatte: 60 på kontoret i Oslo, ca. 80 feltarbeidere i ulike land i løpet av et år og 110 som ververe rundt i Norge. Organisasjonen er til stede i 88 land med 400 prosjekter
• Karriere: Jobbet mange år som produsent i Nordisk Film. I Leger Uten Grenser har hun vært en sentral prosjektleder i hjelpearbeidet i både store katastrofer og glemte kriser og har vært på over 20 forskjellige oppdrag av ulik varighet.
• Utmerkelser: I 2014, årets modigste kvinne av magasinet Tara. I 2015 Årets Ildsjel ifølge leserne av KK.

– Alle kan påvirke

– Blir det vanskelig å ha en lederjobb som innebærer mindre reising for deg? Vil du savne spenningen?

– Ja, det er klart at reising og spenning og intense opplevelser har vært en viktig del av hvem jeg er, men det kan bli godt å ta en pause og fordøye litt. Jeg kjenner nå et behov for å være mer stedfast, og er glad for at jeg kan kombinere det med fortsatt å jobbe for en organisasjon jeg er så glad i, og med oppgaver jeg er lidenskapelig opptatt av.

– Hva tenker du hvis jeg sier at jeg, og sikkert mange andre, får litt dårlig samvittighet når vi leser boken din, selv om vi innser at vi neppe hadde vært like flinke i en nødsituasjon som du åpenbart er?

– Jeg håper virkelig at ingen får dårlig samvittighet! Det gror det ingenting av. Vi som er født her er heldige. Vi har det bra, og det har vi lov til å ha. Men jeg håper at de som leser dette kan sette pris på hvor heldige vi tross alt er, og samtidig at verden er uendelig skjevfordelt. Og ingen vet om de egner seg til nødhjelp før de har prøvd. Noen ender med å skifte karriere, som meg. Andre innser at det ikke er for dem. Begge deler er greit. Men alle kan gjøre litt, vi må ikke la avmakten ta oss

Hun legger til:

– Jeg fokuserer selv på det nære og det lille når jeg er hjemme. Så det forstår jeg godt at vi nordmenn gjør. Men min rolle er å minne oss alle på at vi må velge hvilken side vi skal stå på, at vi alle må stå opp for urett så godt vi kan. Vi sitter på den grønneste gren her i nord, og har det veldig godt, så vi bør ha overskudd innimellom til å bidra for mennesker som trenger oss i glemte kriser.

Byråkratisk FN

– Hva er annerledes i denne type ledelse i forhold til vanlige lederjobber?

– Vi oppfyller nesten ingen av kriteriene til god prosjektledelse, som man lærer på for eksempel BI. En teamleder hos oss kan ikke plukke sine egne folk på oppdrag. Han eller hun får ikke vite hvem du skal jobbe sammen med. Hjelpearbeiderne kan være fra 25 til 70 år gamle. De kan komme fra syv-åtte land. Noen av dem er erfarne, andre helt nye. I tillegg jobber vi i land som er i kriser og ofte konflikt, noe som gjør det svært uforutsigbart og komplekst. Planer forandres ofte, noen ganger daglig. De ansatte får lav lønn og bor enkelt under krevende, ukjente forhold. Lederen må også selv vurdere hva som bør prioriteres, ut fra lokale forhold. Det kan ikke planlegges fra Norge.

– I boken din er du streng mot UNDP, UNHCR, UNICEF og Verdens helseorganisasjon?

– Min erfaring, også da jeg selv hadde et oppdrag for UNICEF, er at FN-organisasjonene dessverre er dysfunksjonelle og lite effektive i kriser.

– Dessverre holder de seg alt for ofte fjernt fra menneskene de skal hjelpe. Det er selvsagt mange dyktige mennesker som jobber i disse organisasjonene også, men det har blitt et tungrodd og byråkratisk system som egner seg dårlig til å jobbe i akutte, komplekse kriser.

– Dette er jeg veldig lei meg for å måtte si, for FN er en jo fantastisk idé. Jeg gikk i tog på FN-dagen på barneskolen.

Lønnsnivå

Hun mener også at FN-organisasjonens lønnsnivå er alt for høyt.

– Da jeg var engasjert for UNICEF, fikk jeg fem ganger så mye som jeg fikk i Leger Uten Grenser. FN-organisasjonene betaler ofte ufaglærte lokalt ansatte mer enn for eksempel lærere og folk med spesialkompetanse,.

– Og dere i Leger Uten Grenser?

–Vi betaler alle, fra sjåfører til kirurger, litt mer eller like mye som det de får i tilsvarende jobb lokalt, men ikke så mye at det får utilsiktede negative følger.

– Hvor mange lokalt ansatte har dere?

– På hvert sted vi engasjerer oss har vi flere hundre lokalt ansatte, opp til tusen enkelte steder. Det er uten tvil det jeg har lært mest av, og noe jeg synes vi er dårlige til å få frem: jeg kan ikke gjøre noe uten de lokalt ansatte. Sammen får vi til ganske utrolige resultat på kort tid med forholdsvis enkle midler

Kraftig ned i lønn

– Du gikk selv ned i lønn da du begynte i Leger Uten Grenser for femten år siden?

– Da jeg begynte, tjente jeg omtrent en fjerdedel av hva jeg fikk som TV-produsent. Startlønnen som feltarbeider er rundt 17.000 kroner i måneden i dag. I 2006, da jeg startet, var den på ca. 14.000. Jeg hadde på mitt siste oppdrag omtrent 35.000 i måneden, som er maks, da jeg hadde full ansiennitet i rollen som øverste leder i landet vi arbeider i.

– Hva blir årslønnen din som generalsekretær?

– Som generalsekretær er lønnen tilpasset norske forhold, og er i min bok svært god etter så mange år med svært lav årlig lønnsinntekt, ca. 930 000 i året.

– Er idealisme en av de viktigste forutsetningene for å ha din lederjobb, eller er for eksempel evnen til å ta ting på sparket, og omstrukturere på en femøring vel så viktig?

– Det siste er vel så viktig. En leder hos oss må være fleksibel. Ingen oppdrag er like fra gang til gang. Det forandrer seg også underveis. Hvis du tenker på å søke en jobb hos oss, må du være nysgjerrig, åpen for andre mennesker og kulturer og kjenne at vårt mandat resonner med deg. Det er ingen ego-trip. Når det er sagt, er grunnen til at jeg har holdt på så lenge, at jeg lærer noe hver dag. Jeg føler at jeg vokser.

Mindre eurosentriske

– Vil du som fersk generalsekretær endre organisasjonen?

– Kontoret i Norge er veldig velfungerende, så jeg vil ikke gjøre noe revolusjonerende nytt der, men jeg får også en ny rolle internasjonalt i Leger Uten Grenser, og der er det ting jeg ønsker å påvirke. Organisasjonen har blant annet startet en viktig prosess for å gjøre oss mindre eurosentriske.

– Betyr det at færre av de som reiser ned skal være av norsk avstamning, eller at de ansatte skal få trening mot ubevisst rasisme?

– Det kan det være, eller at beslutningene skal tas nærmere der vi jobber. Leger Uten Grenser så dagens lys i Frankrike for 50 år siden, og er preget av den samtiden vi vokste frem i. I dag ser vi et klart behov for å endre vår styringsstruktur og maktbalanse, samtidig som vi innrømmer at vi, som resten av samfunnet, er nødt til å ta rasisme, diskriminering og ‘dekolonialisering’ på alvor. Vi er i en prosess hvor vi diskuterer dette. Det er jo ikke sånn at bare fordi vi jobber i en humanitær hjelpeorganisasjon, så er vi fri for all rasisme.

Ondskap

– I boken din beskriver du hvordan uskyldig mennesker, inkludert barn, blir halshugd av sine landsmenn og andre grusomheter. Samtidig sier du at du kunne ha oppført seg like ille hvis du hadde vært like desperat. Mener du virkelig det?

– Det er umulig å vite. Vi som lever i vårt trygge velferdssamfunn med høy tillit til myndighetene og hverandre, hvor de færreste heldigvis ikke selv har vært utsatt for umenneskelige overgrep og urett, vet ikke hvordan vi selv hadde reagert i en helt annerledes situasjon. Jeg vil jo ikke tro at jeg selv hadde halshugd noen, men ja, i hovedsak mener jeg at jeg, som alle andre mennesker, er i stand til nære så mye hat at det fører til ondskap. Jeg mener det er viktig å erkjenne at det jeg er redd for hos den andre er jeg bærer av selv.

– Skillet mellom det onde og gode, mellom kjærlighet og hat, går ikke mellom «dem» og «oss», det går tvers gjennom hvert menneske. Vi har alle et valg. Jeg kan ligge i sengen om natten og fundere på hva ondskap er.