– Ansvar for det mest krevende spørsmålet

Klimaforhandlingene i Katowice i Polen har som mål om å komme fram til et felles regelverk for gjennomføring av målsettingene i den globale klimavtalen fra forhandlingene i Paris i 2015.

Elvestuen skal sammen med sin singaporske kollega lede diskusjonene i klimatoppmøtet i Polen.

Forskningsdirektør ved Cicero, Steffen Kallbekken, forteller at Norge flere ganger blir utnevnt til lederroller under de årlige klimaforhandlingene, men at det i år er ekstra mye som skal på plass.

– Denne gangen er det kanskje det aller mest krevende spørsmålet vi har fått ansvaret for. Det gir oss en nøkkelrolle i å finne fram til kompromisser som alle land kan godta, samtidig som vi sikrer at regelverket blir så sterkt som overhodet mulig, sier Kallbekken som har forsket på internasjonale klimaforhandlinger og vært til stede under forhandlingene i Katowice.

Diskusjonene Elvestuen er med på å lede starter med ulike grupperinger av land og enkeltland onsdag morgen og skal etter planen avsluttes til helgen. Diskusjonene har som mål å komme frem til et felles regelverk om utslippsreduksjoner under Parisavtalen og å komme frem til hvordan man skal følge opp den såkalte Talanoa-dialogen.

– Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at verden må gjennom store og raske utslippskutt dersom vi skal nå målene i Parisavtalen. Det haster, og vi trenger et tydelig regelverk som gjør det klart hva landene skal gjøre, sier Elvestuen til NTB.

Hva regelboken for Parisavtalen vil inneholde helt konkret er ennå uklart og skal vedtas mot slutten av denne uken, når ministre fra hele verden møtes i Katowice.

Ministerkonsultasjonene foregår bak lukkede dører og det er vanskelig å få innsyn i dem før mot slutten av uken, forklarer Kallbekken. Og det er først mot slutten av uken at regelverket blir presentert og forhåpentlig politisk vedtatt.

– Det er veldig viktig å få dette på plass og enda viktigere at det er et solid regelverk for det skal i prinsippet gjelde i evig tid, det har ingen utløpsfrist, sier Kallbekken.

Norges rolle

Norge har inntatt en offensiv rolle i flere av forhandlingsspørsmålene, men har holdt kortene tettere til brystet når det kommer til å uttale seg om øremerkede midler til klimafinansiering i fattigere land.

Debatten angående klimabistand er spesielt vanskelig, understreker Kallbekken. Annethvert år skal landene komme med informasjon om hvor store beløp man skal bevilge til klimafinansiering, og disse diskusjonene ender som regel opp med den klassiske fronten rike mot fattige land.

– Norge kunne helt klart vist større vilje til å formidle hva de har av planer og hva de vil forplikte seg til fremover, sier Kallbekken.

Fattige land ønsker mer forutsigbarhet om finansiering og informasjon så tidlig som mulig, mens rike land er mer skeptiske til å øremerke midler på forhånd.

– Det er jo lett å forstå utviklingslandenes behov for litt mer forutsigbarhet og langsiktighet i klimafinansieringen. Skal de gjøre store investeringer i fornybar energi eller sikre en by? Da trenger man å vite mer enn hvilke penger som kan komme til neste år. Behovet for langsiktighet er utvilsomt der, sier Kallbekken.

I tillegg er Norge sammen med en del andre rike land mindre villig til å dele klare synspunkter på tap og skade som følge av klimaendringene. Dette kan for eksempel handle om at store folkegrupper må flytte vekk fra landområder som følge av ekstremvær. Norge støtter en del av hvordan dette skal håndteres, men de fleste land er tilbakeholdne når det gjelder å diskutere disse temaene, blant annet fordi det eksisterer en frykt for at det skal resultere i krav om kompensasjon, forklarer Kallbekken.

Likevel tar Norge generelt en offensiv rolle i de internasjonle klimaforhandligene og har bidratt med mye konstruktivt når det kommer til kapasitetsbygging som innebærer at de fattige landene sitter med kunnskap og ressurser når det gjelder å rapportere om egen klimainnsats. I tillegg kommer søkelyset på menneskerettigheter, understreker Kallbekken.

– For eksempel er det et stort vannkraftutbyggingskonsept i Kina der Norge har kommet med innspill om at man må ta hensyn til menneskerettigheter og tiltak for dem som berøres av utbyggingen. Det er mange sånne områder der Norge har vært aktiv og kommet med viktige bidrag, som å arbeide for at man skal passe på at man skal ta hensyn til menneskerettigheter, sier han.

Bedre ute enn hjemme

Elvestuens rolle i forhandlingene i Katowice kommer paradoksalt nok etter at han selv har innrømmet at Norge neppe kommer til å nå egne utslippsmål.

Det er et paradoks som har eksistert i norsk klimapolitikk i veldig mange år; Vi er veldig flinke internasjonalt, det er ingen tvil om at vi gir gode og konstruktive bidrag der, men så er vi ikke like flinke til å kutte utslippene nasjonalt. Vi har mange ganger satt oss ambisiøse og langsiktige mål, men det viser seg som oftes at de blir vanskeligere å nå når fristen nærmer seg. Da finner politikerne andre løsninger enn å kutte i egne utslipp.

• LES OGSÅ | Kutte ute - pumpe hjemme

– Dette har vært en gjenganger i norsk klimapolitikk. Vi har satt mange ambisiøse, internasjonale mål, men har hatt større vanskeligheter med å komme hjem og gjennomføre den politikken i praksis.

Forhandlingskrangel

Lørdag viste USA, Saudi Arabia, Kuwait og Russland samlet motstand ved å argumentere for at de ikke ønsket FNs spesialrapport om 1,5 grader velkommen. Selvom uenigheten i seg selv spiller foreløpig ikke en stor rolle for forhandlingene, men gir et sterkt politisk signal, mener Kallbekken.

– Det er jo politikk. Det at disse landene har problemer med å godta budskapet i selve rapporten viser at de til dels fornekter at klimaendringer er menneskeskapte og de liker helt sikkert ikke hva rapporten sier om behovet for store og raske utslippskutt.

Det kan blant annet føre til at man ikke blir enig om hvordan man skal følge opp Talanoa-dialogen, som krever at land hvert femte år skal rapportere om hvor de er og hva som gjenstår for å nå utslippsmålene globalt.

– Det viser en manglende vilje til å finne frem til kompromisser og å søke konsensus. Det bidrar jo til at man går i stå i forhandlingene og ikke kommer videre, sier Kallbekken.

Manglende lederskap

Ingen andre land har heller klart å fylle rollen til USA som global leder i de internasjonale klimaforhandlingene. EU, med klimasjef Miguel Cañete i spissen, har drevet formidabel klimapolitikk i Europa, men ser ikke ut til å fylle vakuumet i verdensforhandlingene etter at USA har inntatt en mer passiv rolle.

– I innspurten i Paris i 2015 så var USA villig til å legge et sterkt press på land som for eksempel Saudi Arabia for å få dem til å godta det de ikke ellers ville godtatt. Et sånt press er det ikke nå, hverken fra USA eller andre. Det gjør det vanskeligere å komme frem til et godt regelverk, sier Kallbekken.