Annonse
Edvard Moser og Maybritt Moser. ­Norges eneste «forsker-­kjendiser»? Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix.
Synspunkt

Forskningsheltene

John-Arne Røttingen er administrerende direktør i Norges forskningsråd.

SYNSPUNKT: Men blant de som kunne, var det ingen tvil. De to hjerneforskerne Edvard og May-Britt Moser er de suverent best kjente forskerne i Norge.

Det er selvfølgelig ikke rart – og i høyeste grad fortjent. En nobelpris i medisin henger høyt, og ingen nordmenn har fått den før dem.

De to psykologene har arbeidet målrettet gjennom mange år og har sammen skapt et internasjonalt ledende forskningssenter der resultatene ligger helt i den internasjonale fronten.

Opp gjennom årene har Forskningsrådet vært i stand til å støtte dem ved viktige korsveier, og vi er aldri så lite stolte av å ha vært en del av det fruktbare samarbeidet.

Hvor er de andre?

Men hvor er alle de andre? Mange blir nevnt, selvfølgelig. Men ingen når nobelprisvinnerne til knærne – selv om heller ikke disse ble nevnt av mer enn drøye 15 prosent. Dette står i sterk kontrast til den høye tilliten som nordmenn har til forskning.

I vinter sa 83 prosent av de spurte at de hadde svært eller meget stor tillit forskning. I løpet av koronavåren har dette tallet vært oppe i 87 prosent.

Bare to-tre prosent ligger i den motsatte enden av skalaen. Koronakrisen ser ut til å ha styrket denne tilliten, ikke minst til forskningens betydning for samfunnsutviklingen. I mai mente et overveldende flertall at forskning og innovasjon er en viktig forutsetning for at Norge skal komme godt gjennom den økonomiske nedturen som følge av koronakrisen. Kun én prosent var uenig.

Vår nye medievirkelighet utfordrer kriteriene for samfunnsdebatten

Så gjør det så mye at folk ikke kjenner navn på forskere som de har stor tillit til?

Ja, litt. Fordi vår nye medievirkelighet utfordrer kriteriene for samfunnsdebatten. Forskerne har, på linje med andre autoriteter, hatt godt av å bryne seg på kritiske spørsmål og politiske synspunkter. Det har gjort samfunnet bedre.

De siste årene har vi imidlertid sett en ny utvikling der respekten for kunnskap og faktiske kjensgjerninger har kommet under press.

Når noen skamløst og triumferende kan holde seg med «alternative fakta», har vi kommet inn i et farlig terreng der enhver kan velge hva som er sant. Denne bekymringen forsterkes av et mediebilde der alle kan publisere synspunkter, nyheter og rapporter som ved nærmere ettersyn ikke holder faglig mål.

I tillegg til «fake news» er også «fake science» i ferd med å bli et aktuelt begrep. Feilaktige og tilsynelatende vitenskapelige påstander om vaksiner og klimaendringer – for å nevne to aktuelle eksempler – sprer seg raskt, og det krever store ressurser for å korrigere dem i et fragmentert medielandskap.

Trenger flere «kjendiser»?

Ville vi stått bedre rustet dersom forskerne var kjendiser på linje med idrettsstjerner eller realityhelter?

Ikke nødvendigvis. For det første bør det sies at forskningen i stadig større grad gjøres i et fellesskap med mange flinke aktører. Det er ofte vanskelig å peke på en person som er «helten» i et forskningsgjennombrudd. Nye behandlingsmetoder mot kreft utvikles eksempelvis i et tett samarbeid mellom medisinere, fysikere og matematikere, der hver forsker drar et lite strå til stakken.

For det andre fordi selv de mest fremragende forskere bare kan være udiskutable autoriteter på et veldig lite felt – og selv der vil det kunne være ulike og godt kvalifiserte synspunkter.

Det er altså forskningen som prosess og institusjon vi må ha tillit til, ikke enkeltforskere.

Men kanskje kunne likevel en større nærhet mellom forskere og publikum føre til en større forståelse av hvordan kunnskap utvikles. Forskning er en langsom prosess. Veien fra hypotese til bekreftelse av denne består av mange steg, og selv da er det ikke sikkert at svaret står seg når neste forskergenerasjon har gransket problemet på nytt. Men kravet til saklighet og etterprøvbare argumenter er et kjennetegn ved forskningen som burde gjelde også i den generelle samfunnsdebatten.

Når så mange uttrykker tillit til at forskningen er til nytte for allmennheten, må det bety at det befolkningen har en grunnleggende forståelse for at forskerne arbeider til deres beste og at svarene de kommer opp med er de sikreste vi har.

Kanskje kunne vi styrket denne forståelsen, og bygget en tilsvarende skepsis mot lettbente påstander, dersom flere forskere var kjent blant publikum – ikke nødvendigvis som helter, men som ambassadører for det forskningen står for som helt nødvendig institusjon i samfunnet. 

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse