Game of Ledelse

Trond Kjærstad jobber mye med å finne paralleller mellom historie og ledelse, og er veldig interessert i lederskikkelser. Han har fulgt Game of Thrones tett, og kjenner igjen mange av lederskikkelsene som befinner seg i dette universet.

Denne uka markerte slutten på den nest siste installasjonen av serien Game of Thrones. Serien spiller på krig, overnaturlige krefter, politikk, fyldige forhistorier, og – kanskje mest av alt – ledelse. Konger og dronninger og hærførere og rådgivere med et bredt arsenal av lederstiler kjemper om hvem som skal lede.

• LES OGSÅ: Den perfekte machiavelliske lederen

Det er på det fiktive kontinentet Westeros at det meste av ledelsen skjer. Åtte regioner med hver sin leder, og hovedstaden King’s Landing, der toppsjefen sitter på jerntronen og i utgangspunktet skal ha makten over alle regionene. Én leder. Åtte mellomledere. Makt og interessekonflikter har imidlertid gjort at denne strukturen har slått sprekker, og serien har fulgt andre karakterers oppturer og nedturer – veien til toppen, men også veien ut av serien.

Bortsett fra all krigen og konflikten og volden er imidlertid Game of Thrones en ganske gjenkjennelig verden.

– Det er klassiske menneskelige dilemmaer, som både de i serien og vi vanlige mennesker står overfor. Kortsiktig mot langsiktig, god mot ond, etikk og moral og makt, sier Trond Kjærstad.

Han er psykolog, høyskolelektor på Handelshøyskolen BI og partner i konsulentselskapet Promethevs, som jobber med skjæringspunktet mellom historie og ledelse.

En konges død er en annens brød

Maktspillet i Game of Thrones begynte etter at en gal konge ble drept, og tronen ble tatt av Robert Baratheon gjennom makt. Etter hans død kom hans uekte sønn, Joffrey Baratheon, til makten – en narsissistisk og morbid barnekonge. Han skaffer seg mange fiender på svært kort tid, og krav på tronen ruller inn fra både sør, nord, øst og vest.

Stark-familien i nord, med sitt svarte hår og dumsnille væremåte, vil prøve å gjenopprette gamle allianser, og skape en trygg og stabil verden, og de vil gjøre det etter boka.

Lannister-familien fra vest, blonde, rike og gullbelagte, vil beskytte makten de allerede har, og har ikke fred og stabilitet i tankene når de manipulerer og dreper seg til makten.

Baratheon-familiens to gjenlevende brødre er begge to gode krigere og ledere, men bitre fiender som begge har lagt inn krav på tronen.

I sør har Tyrell-familien fått nok av den gale barnekongen, og ender opp med å forgifte ham.

På kontinentet til øst, på andre siden av havet, har den sølvhårede og drageridende Targaryen-familien mistet nesten alt. Bare Daenerys Targaryen står igjen til å videreføre slekten, noe hun vil gjøre fra tronen i King’s Landing. Og hun har drager.

Tyranner og visjonærer

I løpet av den siste sesongen i Game of Thrones har spesielt fire karakterer vist fram sine ledersider, og det på noe forskjellige vis.

I nord har den rettferdige men tidvis naive Jon Snow fra Stark-slekta samlet folket. Han er en typisk visjonær, som motiverer mer gjennom å appellere til det store felles ansvaret heller enn personlig gevinst og belønning.

Fra vest, og nå på jerntronen, sitter den manipulerende og tyranniske dronning Cersei Lannister. Hun har tatt tronen med makt og skyr ingen midler for å nå målet sitt, enten det er gjennom hersketeknikker og manipulerende spill eller ved å drepe de som står i opposisjon. Hun har liten støtte blant folket, og styrer gjennom frykt.

Fra øst har den selverklærte rettmessige tronarvingen Daenerys Targaryen seilt over sjøen for å ta tilbake makten. Transformasjon er hennes felt. Hun bryter ned etablerte systemer, og ønsker å motivere sine følgere gjennom endring, ikke frykt. Ifølge henne selv vil hun «knuse hjulet i stedet for å finne det opp på nytt».

Rådgiveren hennes, den stilfulle dvergen Tyrion Lannister, kan ses på som både et strategisk geni og en pragmatiker. Han har byttet side, og er nå motstander av sin egen søster, dronning Cersei, men har vist utmerkede lederegenskaper i ettertid. Han er rasjonell i sin tilnærming, og appellerer til folket gjennom logikk heller enn følelser.

Rosekrigen

– Game of Thrones har stjålet en del fra England og rosekrigene. Faktisk kan man dra direkte paralleller fra hele historien. Rosekrigene var mellom Lancaster og York, mens det i Game of Thrones er Lannister og Stark. I rosekrigene var det også en gal konge, Henrik den sjette, og etter hans død startet maktkampen.

Til og med kartet over Westeros bærer store likheter til De Britiske Øyer.

– De har tatt Irland, doblet størrelsen, vridd det 180 grader og lagt det under England.

Klassiske lederskikkelser

Kjærstad finner mange klassiske og typiske lederskikkelser som han mener nesten må være med i en slik historie. En av dem er Jon Snow – en klassisk, Harry Potter eller Luke Skywalker-type. En bastard og lederspire som oppdager sine egne evner uten egentlig å tro så mye på seg selv. En klassisk anti-helt som skal gjennom en oppvåkning.

– Som leder er han den som ikke hadde tenkt at han skulle bli det, men måtte ta mer og mer ansvar etter hvert, fordi folk ser opp til ham. Han er prinsippfast, og ødelegger nesten den siste alliansen sin fordi han er for sta til å gå bort fra prinsippene sine. Han er godgutten, som alltid gjør det riktige, sier Kjærstad.

Motstykket er Cersei Lannister – den onde dronningen eller heksa, sier han. Hun er et klassisk maktmenneske, der slekt og posisjon er det drivende prinsippet. Da kan man bruke alle mulige framgangsmåter.

De nye lederskikkelsene

Selv synes Kjærstad at Daenerys Targaryen er spennende. Outsideren fra landet øst for havet.

– Hun er veldig velmenende, og er klar på at hun skal stå for en annen type ledelse enn Cersei. Hun vet ikke alltid hva hun skal gjøre, nøler en del og gjør mange feil. Hun vet ikke alltid svaret, og støtter seg på en rekke rådgivere, sier han.

– Jeg har også kost meg veldig med Tyrion Lannister. Han er en tvetydig men likevel gjenkjennelig skikkelse – en utstøtt lillebror som nå har gått over til fienden. Gjennom sesongene har han gått fra å være en bølle og en drikkfeldig mann til å være en mann med prinsipper, som jobber hardt og som står opp for noe han tror på.

Hvem skal man følge?

Mye av det som går igjen i serien er spørsmålet om hvorfor man skal tro på den ene lederen. Lederne utfordres, og må overbevise sine følgere om prinsippene og målene sine.

En som har slitt med dette er Theon Greyjoy. Han har blitt utstøtt både fra Greyjoy-familien sin og reservefamilien sin, Stark. Makten hans har alltid vært bygd på et tynt grunnlag, og til nå har han aldri greid å overbevise noen om at han er den riktige mannen å følge.

En annen er Petyr Baelish, også kalt Littlefinger. Han er en eks-bordelleier som beveger seg i skyggene, og med sin hese stemme manipulerer han alle han kommer over.

– Baelish er veldig machiavellisk. En intrigemaker. Han meler sin egen kake, og er mer opptatt av egen vinning enn «the greater good», sier Kjærstad.

Game of Thrones i dag

Game of Thrones er full av lederskikkelser som historien sannsynligvis har sett mange av. Men har de en plass i dagens samfunn? Ifølge Kjærstad finnes det mange Jon Snow-er der ute.

– Barack Obama er en typisk Jon Snow-historie. Problemet hans var at han ble leder i et land som har ganske sterke indre motsetninger, og det ble derfor grenser for hva han fikk gjort. En annen er Stoltenberg etter 22. juli. Han tok utfordringen og løste den på en god måte.

Litt lenger sør i Europa finner han et par eksempler som kan minne om Daenerys Targaryen.

– Emmanuel Macron er litt som henne. Det er mye håp knyttet til ham. Det samme med Angela Merkel. Hun har kommet fra en grå posisjon og gradvis blitt mer og mer prinsippfast.

Han mener tyrannen Cersei er litt for endimensjonal til å være et motstykke til noen av nåtidens ledere. Men en som har fått denne rollen i media er innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug.

– I næringslivet har vi hatt to som ligner litt på Jon Snow – Kjell Inge Røkke og Bjørn Kjos. De fikk mer og mer innflytelse, men gjorde noen feilgrep og «døde» litt, uten å bli helt gjenopplivet igjen, sier Kjærstad.

Martyrlederen

I serien holdes Ned Stark som et eksempel på en leder som var god, men som gjerne også var litt for troskyldig. Den avdøde lederen blir igjen og igjen dratt fram av både barna og andre beundrere som en mann med prinsipper, moral og rettferdighet.

– Han er en typisk Gerhardsen-type. Han visste hva som skulle til, og gjorde alltid det riktige. Og han og hans lederstil lever i dag videre gjennom barna hans, spesielt datteren Sansa Stark, som henviser mye til farens måter å gjøre ting på, sier Kjærstad.

– En moralsk fabel

Selv om Game of Thrones er en gjenkjennelig verden, med klassiske menneskelige dilemmaer, så er det ikke noe lederkurs.

– Uansett om vi snakker om Iliaden, Star Wars eller Game of Thrones, så er det noe som er riktig, og noe som er galt å gjøre. Det er ikke lett å vite hva det er, men noe av det er riktig. Ledelse er en del av denne pakka, men Game of Thrones er ikke en ledelsesserie. Det hadde vært fint om lederne bare kunne velge mellom rett og galt, men ofte må man velge mellom galt og galt eller rett og rett. «Enten sier vi opp 12 personer eller så går vi under». Det er mye kompromisser, og det gjør det jo litt kjedelig også. Man står ikke der som Jon Snow med et opplagt valg, sier Kjærstad.

Til syvende og sist er Game of Thrones egentlig en moralsk fabel.

– Der handler det å være leder om å stå for noe. At man har en prinsippfasthet, og prøver å være god som menneske, og det er også noe man kan dra med seg ut i det virkelige livet. Hvordan blir jeg en helt i mitt eget liv?