Portrettet: Bøddelen fra Høybråten

- I’m Thor Gjermund Eriksen, sa han og grep hånden hennes. Øyeblikket var så sinnssykt at han glemte å bukke. .
- Hello, svarte hun.

Hun trengte ikke si navnet sitt. Hun var uformelt kledd i mørke olabukser og en rosa bomullsskjorte. Ermene var brettet opp, hun hadde ikke sokker i de flate skinnskoene. Likevel hadde hun en utstråling som ingen andre. Det lyse håret, de blå øynene. Prinsesse Diana.

Thor Gjermund Eriksen satte seg ned rett overfor henne. Det var søndag 10. august 1997 på restaurant Bellevue i den utbombede byen Sarajevo. Thor Gjermund Eriksen og prinsesse Diana skulle spise lunsj. Utenfor sto hundrevis av internasjonale journalister villige til å gi hva som helst for å bytte plass med den unge journalisten fra Dagbladet. De ville vite alt om prinsessens forhold til playboyprinsen Dodi al-Fayed.

Men Thor Gjermund Eriksen spurte ikke om Dodi. Han var lojal, som alltid. Rolig spiste han sin bekkeørret med rømme og agurksalat, uten å stille et eneste spørsmål.

Snart reiste prinsessen seg for å gå. Thor Gjermund Eriksen manner seg opp. Han følger etter henne ut mot den ventende bilen, og idet hun skal sette seg inn i den, roper han etter henne:

- Are you coming to Oslo?

Prinsesse Diana ser på ham, smiler og roper tilbake:

- I don’t know yet.

Det er det siste hun noen gang skal si til en journalist. 21 dager senere dundrer hun inn i en tunnel i Paris.

- Shame on you!

Når Dagbladet nå sliter, er det altså ikke første gang det skjer tragiske ting etter at Thor Gjermund Eriksen har gjort en jobb for avisa.

Den unge sjefredaktøren sitter i en smakløs, knallblå sofa på sitt kontor. Et diskré, sort belte strammer de sorte buksene rundt en strøken, lyseblå skjorte. Ut av det glatte hodet hans kommer tanker om oppsigelser, opplagssvikt og omstruktureringer.

- Det er en veldig vanskelig og krevende situasjon nå, sier han og folder hendene.

Rundt ham er veggene nakne og hvite. Langt fra som de lakserosa veggene nede i kantina, fem etasjer under. Der sto han, fredag før pinse. Klokken var 15.30 og Thor Gjermund Eriksen rullet forsiktig på tåballene. Foran ham sto og satt nesten alle avisens ansatte. De så på ham. Det var ikke som for to år siden, da de jublet over å få ham som sjefredaktør. Han var populær da. Han er jo egentlig en hyggelig fyr. Men kan det redde ham nå? Neppe.

Lenge har han planlagt hva han skal si. Han har satt opp en liste over alt som kan skje etter dette møtet. Mistillit, er et av punktene. Og det begynner ikke særlig bra. Videolinken til lokalkontorene virker ikke. Administrerende direktør Anders Skogvold fomler med ledninger, det går noen minutter. Thor Gjermund Eriksen står der, taus. Som en bøddel som venter på at øksesliperen skal bli ferdig.

Så er alt klart og han begynner å snakke.

- Vi har vel alle sovet dårlig i natt, begynner han.

Det er ikke helt sant. Thor Gjermund Eriksen har sovet godt. Han sover alltid godt. Så forteller han om møtet han hadde tidligere i dag, med Jens P. Heyerdahl, Dagbladets hovedaksjonær og styreformann. Han la fram planene for Heyerdahl, de samme planene han nå skal presentere for de ansatte.

- Dette er veien å gå, sa Heyerdahl.

- Kan jeg få si det på møtet, Jens? spurte Thor Gjermund Eriksen.

- Ja, selvfølgelig, svarte Jens.

Eriksen forteller om samtalen. Noen av de ansatte ser på hverandre. Det var ikke dette de ville høre. Tror han virkelig at de er opptatt av hva Heyerdahl syns er bra?

Så legger Eriksen frem planene. Samfunnsavdelingen skal halveres. Lokalkontorene skal nedlegges. Totalt skal 89 ansatte bort.

Folk blir sjokkert. På lokalkontoret i Trondheim sitter journalist Kjell Ivar Myhr og opplever at han får sparken via en videolink. Noen begynner å gråte. Men Thor Gjermund Eriksen registrerer ikke det. Han er i ferd med å snakke seg varm nå. Omstillingen er helt nødvendig for at Dagbladet skal bli en moderne avis, sier han. Han snakker som om han legger frem en visjon. De ansatte skjønner ikke helt: Syns han dette er gode tiltak? Noe som faktisk skal styrke Dagbladet, gjøre den til en langt bedre avis? Er det mulig? Han fremstiller en dødsdom som en frelse! En likvidasjon som en vitamininnsprøytning!

Stemmer begynner å surre i kantina. Det stiger en damp av amperhet mot taket. Og når Thor Gjermund Eriksen til slutt ønsker dem alle en god pinse, får Knut Jensen nok. Den gamle lederen i grafisk forening med over 30 år bak seg i Dagbladet, hever en arm og roper:

- Shame on you, mr. Eriksen! Shame on you!

I skvis

- Den dagen opplevde jeg som veldig tøff, sier Thor Gjermund Eriksen.

Han lener seg tilbake i den knallblå sofaen på kontoret. Et Håkon Gullvåg-portrett av tidligere sjefredaktør Arve Solstad er tatt ned fra veggen og står på gulvet ved siden av sofaen. Eriksen påstår det er fordi det er nymalt her. Det lukter ikke nymalt.

- Jeg visste at veldig mange av dem som hørte budskapet ville oppleve det som tøft. Men det er noen beskjeder som ikke kan fortelles på en måte som vil oppleves som behagelig. Jeg var forberedt på at enkelte ville vise både oppgitthet og sinne.

- «Shame on you, mr. Eriksen.» Hva syns du om det?

- Nei, jeg syns vel ikke at det er en debattform som er ... altså det får vedkommende som bruker de ordene vurdere selv.

- Tar du deg nær av det?

Thor Gjermund Eriksen tenker.

- Akkurat en sånn uttalelse blir jeg ikke veldig såra av, svarer han lavt.

- Du tar det ikke på alvor?

- Nei, jo, men ... Jeg blir mye mer såra over de beskyldningene om manipulasjon av dokumenter og dokumentfalsk som svevde i lufta her. Det reagerte jeg på, for det har noe med integritet å gjøre. Jeg reagerer mer på beskyldninger om ikke skikkelighet i prosessene enn karakteristikker av meg sjøl, altså.

Mange ansatte reagerte også på tidspunktet for møtet. Fredag ettermiddag, rett før pinse. Kynisk, mente de. Et valg som ødela feriedagene for folk. Eriksen begrunner valget med frykt for enda flere lekkasjer.

- Det var det eneste motivet vårt. Og ... jeg ser at det var en fredag, men en torsdag er kanskje ikke så mye bedre. Det har mer med budskapet enn med tidspunktet å gjøre. Men jeg har notert meg den kritikken, sier han.

- Så det var ikke et bevisst valgt for å kjøle ned de ansatte i en helg, så de skulle være litt roligere når de kom tilbake på jobb?

- Nei, absolutt ikke! Jeg har aldri tro på å begynne med sånn taktikk. Det blir bare tull.

- Noen reagerte veldig på at du brukte Heyerdahl som alibi?

- Det var ikke meningen å bruke ham som et alibi. Det som var meningen var å si at dette var et prosjekt som ble satt i gang av ledelsen i Dagbladet, men med veldig klar backing fra styret, noe som er nødvendig. Det var ikke et viktig poeng.

- Hva syns du er viktigst - at styret er tilfreds eller at redaksjonen er tilfreds?

- Det er jo ikke en motsetning der.

- Ikke?

- Nei, det håper jeg da ikke. Det er ikke mulig å drive Dagbladet over tid hvis de ansatte er misfornøyde. Men det er heller ikke bra for oss å drive over tid hvis eierne er misfornøyde.

- Men hva er viktigst for deg nå: At styret blir fornøyd eller at de ansatte blir fornøyd?

- Nei, altså, ingen leder kan gjøre det til en motsetning. Da vil du ikke kunne være leder. Jeg er opptatt av at vi klarer å gjøre denne omstillingen, som er til det beste for både ansatte og eiere i Dagbladet.

- Du føler ikke at du er i en skvis, mellom styret og de ansatte?

- Den skvisen ville man følt hvis man gjennomførte en omstilling man var påtvunget og uenig i, men det er jeg altså ikke. Jeg mener den er nødvendig, jeg mener at det vi gjør nå er å skape trygge arbeidsplasser om fem år.

- For de som blir igjen, ja.

- Ja, sier Thor Gjermund Eriksen.

Nynorsk og Diana

Det er nøyaktig elleve år siden Thor Gjermund Eriksen satte sine føtter i Dagbladet for første gang. Han overtalte daværende politiske redaktør Arne O. Holm til å gi ham en sommerjobb ved å snakke pent om Tibet. Før den tid var han Erik Solheims politiske rådgiver og en av strategene bak SVs braksuksess på begynnelsen av 90-tallet. Han hadde et krøllete hode og en gedigen omgangskrets. På videregående overtalte han lærerne til å innføre tre studiedager i skoleåret. Og en dag stod han på en talerstol og snakket til alle sine medelever om nynorsk. Nynorsk er et flott og rikt språk, sa han. Nynorsk gir oss et unikt mangfold, sa han. Og han sa det med en slik overbevisning og kraft at et flertall av skolens elever stemte mot et forslag om å fjerne nynorsk fra undervisningen. Lærerne trodde knapt det de hørte. Flere av dem kunne selv tenke seg å få fjernet den forbaskede nynorsken.

I Dagbladet har Thor Gjermund Eriksen brukt denne evnen til å vinne folk over på sitt lag, til å skaffe seg en av de bratteste karrierene i norsk pressehistorie. Han brukte ni år på å gå fra sommervikar til sjefredaktør. I mellomtiden avslørte han blant annet Fremskrittspartiets tette bånd med organiserte rasister i den såkalte Godlia-saken. Og han traff prinsesse Diana rett før hun døde.

- Det var helt spesielt. Helt sinnssykt, sier Eriksen.

Prinsesse Diana var invitert til Sarajevo av Norsk Folkehjelp for å se på og snakke om mineryddingsprogrammet. Det var norsk Folkehjelp som ga Thor Gjermund Eriksen muligheten til å delta på en lunsj med prinsessen. 15 mennesker var til stede. Eriksen satt rett overfor prinsessen, men hadde fått streng beskjed om ikke å stille noen spørsmål om Dodi al-Fayed. Det aksepterte han.

- Hun var utrolig flott. Veldig utstråling. Det husker jeg kjempegodt. Hun var jo antakelig verdens mest kjente kvinne. Og hun var jakta på, sier Eriksen.

Hva gikk galt?

Da det stod «Dagbladet møtte Diana» på forsiden 11. august 1997, ble om lag 205.000 eksemplarer av avisa solgt. På bordet foran Eriksen på hans kontor, ligger dagens Dagbladet. «Derfor ble han frikjent», står det på forsiden, over et bilde av en vansiret Michael Jackson. En forside som kommer til å selge om lag 160.000 aviser. For Dagbladets opplag er som Jacksons ansikt: En blek skygge av hva det en gang var.

Hva i all verden har gått galt?

- Det er en strukturell endring i mediemarkedet. Det er en utvikling som rammer oss alle, sier Thor Gjermund Eriksen.

- Den har vel rammet dere i langt større grad enn andre?

- Jo, men den rammer oss tøffere fordi vi er nummer to. Vi møter problemene raskere enn konkurrentene våre. Og det er riktig at vi de siste ti årene har tapt markedsandeler nesten hvert år. Men det vi ser nå, er en veldig stor endring av medievanene. Veldig sterk framvekst av de digitale mediene, samtidig som avisene egentlig står oppsiktsvekkende sterkt. Men Dagbladet er jo ikke hva det var, og det har det heller aldri vært. Vi jobber hele tiden med å forbedre avisa. Og jeg tror ikke at Dagbladets posisjon er noe veldig mer trua enn andre, sånn i bunn og grunn.

- Folk sier dere ikke lenger har nyheter på forsiden?

- Ja, jeg vet ikke hva du kaller dagens forside, jeg?

Thor Gjermund Eriksen peker på ansiktet til Michael Jackson. Han smiler triumferende, før han blir alvorlig igjen.

- Men jeg tror nok at nyhetsbegrepet må utvides noe. Den type hendelsesnyheter som kom på forsiden før, når ikke opp lenger, fordi konkurransen i mediemarkedet er mye større, særlig fra eter og nett. Og førstesiden vår skal gi uttrykk for en profil over tid, men den er en salgsplakat også. Den er ikke et uttrykk for hva vi syns er verdens viktigste sak. Det er det ingen medier som redigerer etter lenger.

- Er dere en like god nyhetsavis som VG, syns du?

- Ehm... VG har nok ... prioritert det klarere. Jeg tror nok at vi MÅ være like gode. Så er vi ikke det, må vi bli det.

- Hvorfor det?

- Jo, fordi jeg tror at avisen må være i døgnet. Det må komme fram at avisa er laget i går. Den må reflektere noen hendelser.

- De fleste vil si at VG er bedre på nyheter og sport enn dere, mens Dagbladet er bedre på kommentar og kultur?

- Jeg er enig i at vår tradisjon er at vi er bedre på kommentar og kultur. VG oppfattes helt klart som nummer en på sport i Norge. De har over tid brukt mye ressurser på det. Men vi vet også hvor viktig det er for våre lesere at vi konkurrerer med VG om det.

- Ville det ikke vært bedre for dere ...

- Nei!

- ... å konsentrere dere om det dere er gode på?

Thor Gjermund Eriksen har fått et lett rødlig drag over ansiktet.

- De som sier det, skjønner ingenting av det norske avismarkedet! Det er ekstremt viktig for oss å være gode på de brede områdene.

- Du frykter ikke at dere i stedet blir dårlige på alle områder?

- Vi må bli bedre på alle områder.

- Hvordan er det mulig å lage en bedre avis med så mange færre ansatte?

- Logikken er jo ikke sånn at jo færre ansatte du har, jo bedre avis blir det. Men det aller dårligste alternativet er å ikke ha sunn drift. Det er mulig å konsentrere kreftene om det som er virkelig viktig for avisa, og det er innholdet. Jeg er veldig drevet av å videreføre - det høres litt pompøst ut - Dagbladets publisistiske tradisjon.

- Hva legger du i det begrepet?

- At vi skal være en radikal kommentar- og kulturavis. Samtidig skal vi dekke de brede områdene, som nyhet og sport, sier Eriksen.

Ryddegutt

Mange sier Thor Gjermund Eriksen likner mer på en direktør enn en redaktør. Noen kaller ham Jens P. Heyerdahls ryddegutt. Det har han ingenting imot.

- Nei, det gjør ikke noe. Hvis betydningen av ryddegutt er å rydde opp i noe som burde ryddes opp i, så kan jeg leve med det.

- Hvor mye makt vil du si at styret i Dagbladet har?

- Det har den makten det skal ha. Vi må ha eiere og et styre som respekterer den redaksjonelle uavhengigheten. Samtidig så er det jo sånn at det er de som eier det. Men jeg opplever ikke at de bruker sin makt på en måte som er problematisk.

- Dette med å hyre inn BCG, var det din eller styrets ide?

- Det var en samlet ledelse.

- Styret var ikke inne i bildet?

- Nei, nei, nei.

BCG. Boston Consulting Group. Eller Boston stranglers, som de ansatte kaller dem. Sjelden har tre bokstaver vakt like mye avsky i en avisredaksjon. De anonyme konsulentene som hjelper Thor Gjermund Eriksen og hans lederteam med å omorganisere avisa, er hovedårsaken til de ansattes motstand mot prosessen som nå pågår.

Thor Gjermund Eriksen er lei alt bråket rundt bruken av BCG. Han kaller konsulentene et «kompetent sekretariat».

- Jeg må jo si at jeg er litt overraska over hvor mange medieledere som har vært ute - medieledere som selv har brukt konsulenter i bøtter og spann - som nå ikke kan skjønne at vi gjør det, sier han.

- Men signaleffekten som BCG har fått i redaksjonen - er ikke den såpass skadelig at det hadde vært bedre å kvitte seg med dem?

- Jeg har understreket gang på gang at konsulentene tar ikke avgjørelser i Dagbladet. De opptrer ikke på egne vegne, de gjør en jobb for ledelsen. Alle beslutninger som blir tatt her, er det ledelsen som står for. Og det er helt utenkelig for meg at konsulenter, enten de er norske, amerikanske, fra Toten eller fra østkanten, skal gå inn og mene noe om vår redaksjonelle linje. Men en sånn omstilling er en ganske komplisert prosess, og derfor så trenger vi hjelp for å holde framdrift, for å koordinere ting.

- Hvorfor er det da så mye motstand mot BCG?

- Jeg tror det handler mye om prosessen, om at selve omstillingsprosessen er vanskelig.

Mao

Thor Gjermund Eriksen sier han fikk mye juling i barndommen. Han vokste opp med to eldre brødre. Særlig mye juling fikk han da han ymtet frampå om at Lillestrøm var et helt ok fotball-lag. For å unngå lignende familietraumer i fremtiden, ble Thor Gjermund Eriksens to sønner tvangsinnmeldt i Klanen av onklene sine umiddelbart etter at de ble født.

I dag påstår Thor Gjermund Eriksen at han ser de fleste hjemmekampene til Vålerenga. Men han er ikke medlem av Klanen. Det får da være grenser. Det er tross alt Høybråten han elsker. Den tidligere arbeiderklasseidyllen i Groruddalen, nord i Oslo. Her er han født, i likhet med nær sagt alle hans forfedre. Her er han oppvokst, og her skal han høyst sannsynlig dø. Broren er nærmeste nabo. Foreldrene bor rett i nærheten.

- Vi praktiserer jo litt sånn storfamilie hos oss. He, he, ler Eriksen.

- Er du veldig trygghetssøkende?

- Da tror jeg ikke jeg hadde tatt denne jobben. He, he!

Thor Gjermund Eriksen ler litt for høyt nå. Så blir han alvorlig.

- Det å ha en base, med venner og familie og sånn, det er en veldig god ting når man skal ha sånne oppgaver, sier han.

- Du syns ikke det er usunt for en redaktør av en riksavis å ikke ha bedre kjennskap til andre deler av landet?

- Jo, det er usunt å ikke ha kjennskap til andre deler av landet, det er det. Nå har jeg reist veldig mye rundt, både i Norge og i verden. Men vi er nå fra et sted og det er naturlig for meg å fortsette å bo i Oslo. Jeg er ikke sikker på om metoden som Mao brukte under kulturrevolusjonen er den riktige. He, he.

- Du er ikke helt sikker?

- Nei. Å sende alle ut på tvangsarbeid til distriktene i Kina ...

Thor Gjermund Eriksen tenker seg om et lite sekund, som om han fikk en plutselig idé.

- ... Nei. Jeg tror ikke vi går inn for en sånn løsning.

- Hvor er du om ti år?

- Aner ikke.

- Er du i Dagbladet?

- Jeg tror ikke jeg er sjefredaktør i Dagbladet om ti år.

- Hvor lenge er du sjefredaktør i Dagbladet?

- Nei, det har jeg ingen tanker om. Jeg har vært det i drøyt to år og planlegger å være det lenge ennå.

- Er du forberedt på at du kan miste jobben?

- Det bruker jeg ikke tid til å tenke på. Det jeg tenker på er at jeg skal være sjefredaktør i Dagbladet i lang tid framover. Men når du spør om ti år, da kan man ikke svare. Det er forferdelig lang tid.

- Er det noe du angrer på i denne prosessen?

- Det er småting som jeg skulle gjort annerledes. Men det har jeg ikke lyst til å gå inn på. I hovedsak så mener jeg at vi har håndtert denne prosessen riktig. Det mener jeg.

- Angrer du på at du ble sjefredaktør?

Thor Gjermund Eriksen smiler svakt bak de små, firkantede brillene.

- Nei. Det gjør jeg ikke.

Født: 2. oktober 1966 i Oslo
Stilling: Sjefredaktør i Dagbladet
Bor: På Høybråten i Groruddalen, nord i Oslo
Sivilstand: Gift med Margrethe Sunde, direktør i Apotek1-kjeden, to sønner på 8 og 5 1/2 år.
Utdanning: Et par universitetsfag (jus og sosiologi), samt noen kurs ved Handelshøyskolen BI.
Karriere: Eriksen satt flere år i styret i Sosialistisk Ungdom. Han var pressesekretær i SV og Erik Solheims personlige rådgiver. Han var også byrådssekretær for miljø- og samferdselsbyråd Raymond Johansen (SV). Han begynte som journalist i 1994, i et sommervikariat i Dagbladet. Han ble fast ansatt året etter, har vært klubbleder og redaksjonssjef, før han i 2000 ble politisk redaktør i Aftenposten. Han var aktuell for jobben som sjefredaktør i Romerikes Blad, men ble i stedet politisk redaktør i Dagbladet i 2001. I 2003 ble han så sjefredaktør.
For øvrig: Er svært opptatt av venner og familie, er en god nettverksbygger. Holder hvert år et stort julebord med ca 30 menn hjemme på Høybråten, med mange maktmennesker samlet.