Andel fagorganiserte faller overalt

I OECD-landene var 26,4 prosent av alle arbeidstakere organisert i en fagforening i 1992. 21 år senere – i 2013 – er organiseringsgraden sunket til 17 prosent, noe som tilsvarer en nedgang på 35 prosent, skriver Statistisk sentralbyrå i sitt nyhetsbrev.

Ifølge tall fra OECD har lønnstakere i de nordiske landene lenge ligget på topp når det gjelder organisering i fagforeninger, og de gjør det fortsatt.

Størst andel hadde Island med 85,5 prosent av alle lønnstakere. Også de andre nordiske landene har tradisjonelt hatt en høy organisasjonsgrad. Norge var det landet med lavest organisasjonsgrad i Norden i 2013: 52,1 prosent. Ellers hadde Frankrike og USA relativt lav organisasjonsgrad: henholdsvis 7,7 og 10,8 prosent, skriver SSB.

Men i alle land har altså andelen fagorganiserte vist en nedadgående trend i over 20 år. Størst relativ nedgang finner man i Australia og Tyskland, med henholdsvis 57 og 46 prosent – fra 39 til 17 prosent i Australia, men Tyskland falt fra 34 prosent organiserte i 1992 til 18 prosent i 2013.

Langvarig trend

– Den langvarige trenden med nedgang i organiseringsgraden i vestlige land har hovedsakelig tre årsaker, sier forsker i Fafo, Jon Erik Dølvik.

Ifølge ham dreier årsakene seg om både strukturelle, politiske og institusjonelle endringer:

• Strukturelle endringer: Arbeidslivet har i de fleste vestlige land har gjennomgått dype teknologiske og strukturelle endringer. Vi har gått fra et industripreget til et mye mer tjenestebasert arbeidsliv, hvor veksten skjer i private næringsliv og det offentlige stagnerer i de fleste land. Arbeidslivet er blitt mye mer teknologi- og IKT-styrt, og vi har fått stadig flere høyt utdannede arbeidstakere. Det igjen fører til at forskjellene blant arbeidstakerne øker – mellom de med høy utdanning og de med lav eller ingen utdanning.
• Politiske endringer: Arbeidslivspolitikken i de fleste europeiske land har de siste 25 årene vært preget av deregulering og liberalisering, hvor fleksibilitet og effektivitet er blitt viktige politiske drivere.
• Institusjonelle endringer: Som følge av en politisk liberalisering, er de formelle, lovfestede og institusjonelle rammene for partene i arbeidslivet blitt endret i mange land. Desentralisering av avtalesystemene har særlig svekket fagforeningenes makt. Det startet med Thatcher i Storbritannia, og har i større eller mindre grad spredd seg til de fleste lendene i OECD-området.

– I sum fører disse endringene til lavere organiseringsgrad, mener Jon Erik Dølvik i Fafo.

Norden holder bedre stand

Selv om andelen fagorganiserte går ned også i Norden, er nedgangen mindre her, og andelen organiserte størst i hele OECD-området.

– I Norden har fagforeningene hatt en institusjonell rolle, med sterke hovedorganisasjoner og avtalesystemer med samarbeid og forhandlinger også lokalt. Dette har gjort nordiske fagforeninger mye mer robuste. De har en legitimitet og en sterk rolle i det politiske systemet, sier Dølvik, og viser til det såkalte trepartssamarbeidet i Norge som et eksempel.

Et ferskt eksempel er Finlands nylig inngåtte krisekompromiss, der finsk LO spilte en sentral rolle. LO gikk med på lønnsfrys og andre tiltak som på kort sikt har negative konsekvenser for medlemmenes inntekter, men som de fleste mener er nødvendige for finsk økonomi og sysselsetting. Til gjengjeld oppnådde de en fornyelse av forhandlings-systemet og sklrinlegging av en rekke inngrep i arbeidstakernes rettigheter. - Slike ting er bortimot umulig å få til ifor eksempel Frankrike, der fagbevegelsen er ideologisk splittet og organisasjonsgraden svært lav, påpeker Dølvik.

Han trekker også fram en annen ting som skiller nordiske fagforeninger fra resten av Europa:

– I Norden er også utdanningsgruppene godt organisert. Her hjemme har både Unio og Akademikerne opplevd sterk medlemsvekst. Det har langt på vei oppveiet nedgangen i andelen organiserte i LO-forbundene. I mange land er fagorganisering et fremmedelement for utdanningsgruppene, sier Dølvik, som likevel ikke tror trenden med færre andel fagorganiserte vil snu med det første.

– Trenden har vært sterk og stabil lenge. Det kan hende at flere ser mot fagbevegelsen som følge av dårligere tider, slik man ofte har sett i Norden. Men det vil neppe være nok til å motvirke virkningene av de strukturelle endringene med flere ustabile, kortvarige jobber, stadig flere ansatt i fleksible tjenesteyrker, og større forskjeller mellom ulike yrkesgrupper, sier Fafo-forsker Jon Erik Dølvik.

1,8 millioner medlemmer

I 2015 hadde arbeidstakerorganisasjonene i Norge nesten 1,8 millioner medlemmer. Tallet inkluderer alle registrerte medlemmer, også ikke-yrkesaktive som studenter og pensjonister. Medlemstallet i arbeidstakerorganisasjonene økte med 19 prosent fra 2003 til 2015, selv om organisasjonsgraden gikk ned, skriver SSB. Det skyldes at det også har blitt flere lønnstakere.