Pådriver og bremsekloss

I regjeringspartiet SV hadde man lært av de første fire årene i regjering, der deres «allierte» blant klima- og miljøorganisasjonene hadde kjefta og smelt på partiet i nesten fire sammenhengende år.

Så før valget i 2009 hadde nærmest all rødgrønn politikk som handlet om klima og miljø vært innom miljøbevegelsen for en kvalitetssjekk. Særlig ble Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet en viktig godkjenningskanal. Sakene ble ikke offentlig politikk før han hadde godkjent, eller i alle fall godtatt, dem.

I biografien «Gjennomslag» fra 2012, om tidligere SV-leder Kristin Halvorsen, heter det:

«Kristin, miljøvernminister Erik Solheim, partisekretær Silje Schei Tveitdal og statssekretær Heidi Sørensen har tett kontakt med miljøorganisasjonene. Tveitdal har spesielt tett kontakt, siden hun er gift med Lars Haltbrekken, lederen i Norges Naturvernforbund».

Norge er et organisasjonsland

Dette viser hvor stor innflytelse enkelte organisasjoner har i norsk politikk.

I forrige artikkel om «Premissleverandørene» nevnte vi Bjarne Håkon Hansens famøse forsøk på å endre sykelønnsordningen i 2006 – da han var arbeidsminister. Det gikk ad Dundas fordi han ikke hadde snakket godt nok med LO i forkant. Det er et dårlig utgangspunkt for reformer i arbeidslivspolitikken, særlig hvis du som politiker har medlemskap i Det norske Arbeiderparti.

Organisasjonene har ekstremt mye makt og innflytelse i Norge. Noen politikere er nærmest «i lomma» på enkelte organisasjoner, mener flere i embetsverket. Der kan man noen ganger få litt hetta av hvor mye makt organisasjons-Norge faktisk har.

Men som en departementsråd sier til Ukeavisen Ledelse: «Det er jo bra for landet at vi har oppegående organisasjoner. Det ville vært et større demokratisk problem om de rikeste industriherrene og de beste vennene var alene om å ha politikernes ører».

Kvalitetssjekk og brems

Partene i arbeidslivet er alltid viktige premissleverandører. Deres organisasjoner «må sjekkes av» dersom man vil lage ny politikk, i alle fall politikk som toucher innom arbeidslivet – og det er det svært mye som gjør.

Men kan forholdet mellom organisasjoner og politikere bli for tett? Særlig forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO trekkes fram som kroneksemplet på det mange mener er et «usunt» forhold mellom politikk og organisasjon.

En rødgrønn regjering kan ikke «kødde» med LO. De borgerlige kan nok gjøre litt mer, men det er ikke så lurt å utfordre fagbevegelsen i utrengsmål. Det kan fort bli mye bråk, og fagbevegelsen evner å mobilisere motstand når den mener at det trengs.

Det ligger mye kvalitetssikring i organisasjonene, hos de «usual suspects», forteller flere av våre samtalepartnere.

Men enkelte organisasjoner, og kanskje særlig LO, blir også tillagt en rolle som bremsekloss.

De bremser og hindrer ny politikk like mye som de bidrar til å utvikle og foreslå.

Å stille kritiske spørsmål til konsekvenser, er viktig for alle organisasjoner med politiske ambisjoner. Men gjennom våre samtaler med gamle travere «i systemet», kommer det tydelig fram at LO ofte bremser mer enn de fleste andre. Jens Stoltenbergs første regjering, hadde store ambisjoner på reformfronten, men fikk LO mot seg i mange viktig saker, og når du har slike venner, så blir det straks lettere for de politiske fiendene.

Våre kilder mener faktisk at NHO i større grad evner å tenke framover, nytt og kanskje også mer utenfor forenings-boksen enn LO.

NHO virker å ha tatt sin rolle som samfunnsaktør mer alvorlig de siste årene, og har gjennom det fått større innflytelse. NHO-sjef Kristin Skogen Lund får mye av æren for NHOs «nye rolle», selv om de var i siget også før hennes tid. Under Skogen-Lunds ledelse har NHO utviklet seg mer i retning av en bredere samfunnsaktør. Organisasjonen ses ikke lenger bare på som et talerør for arbeidsgivernes styringsrett, forteller våre kilder i fra flere politiske kulører.

Sektormakt

Men uansett politisk farge, her et unisont råd til en hver som har ambisjoner om å styre landet: «Å ikke jobbe tett med partene i arbeidslivet er aldri lurt».

Og det finnes flere «parter» å forholde seg til enn LO og NHO. Mange yrkesgrupper har sterke fagforeninger som politikerne ikke kan styre utenom hvis de vil leve lenge i landet. Utdanningsforbundet forsvarer for eksempel lærernes interesser med nebb og klør, mens Politiforbundet alltid har en sterk mening om det meste som skjer i justispolitikken.

I helsesektoren tror mange at Sykepleierforbundet og Fagforbundet i LO er viktig.

Jo, da. Men de har mest å si når det kommer til pleie og omsorg. Skal du endre helsepolitikken, må du ha legene med deg. Og gjennom Legeforeningen har legene opparbeidet seg enorm makt i helsesektoren, som de vet å bruke.

Som en av kildene til denne artikkelserien sier til Ukeavisen Ledelse:

«Det er lettere å finne en arrogant lege enn en ydmyk lege».

Les mer:

• Kristin Skogen Lund: Har gjort gutte­klubben greiere
• Lars ­Haltbrekken: Rødgrønn lyttepost

Bjarne Håkon Hansen slår tilbake

Tilbake til Bjarne Håkon Hansen. Han har fått mye pepper for sykelønnsordningen, fordi han ikke hadde sjekket saken ut med LO i forkant.

Her følger en historie der han hadde gjort hjemmeleksene sine:

Da Hansen var helseminister i 2008 og 2009, gjorde han noe som krever mot. Det virker kanskje ikke så voldsomt viktig på oss legfolk, men for mange innen helsesektoren ble Bjarne Håkon Hansen smått legendarisk da han endret praksis om hvem som kan godkjenne spesialiteter innen medisin. Altså bestemme hvem som kan få status som spesialist innen ulike medisinske fagfelt. Departementet hadde i årevis delegert dette til Legeforeningen. Konsekvensen var at Legeforeningen hadde total kontroll på godkjenningsordningen.

Bjarne Håkon Hansen endret dette. Han sa det rett ut i et møte med Legeforeningen: «Fra nå skulle Helsedirektoratet være den instansen som godkjente spesialiseringene».

Det ble baluba …

Men denne gangen var Hansen var forberedt. Han hadde blant annet samsnakket med opposisjonen på Stortinget. Med andre nøkkelorganisasjoner.

Han hadde ryggdekning.

Du må være både modig og dreven for å gjøre et slikt grep. Du må vite hva du gjør.

Erfaring teller

Politikere må kjenne det politiske spillet – hvis ikke blir de spilt ut selv. Blant annet av durkdrevne organisasjonsfolk.

Tilbake til helsepolitikken: Legeforeningen er altså kongene på helsehaugen, ifølge våre kilder. De er veldig gode på det politiske spillet. De vet også hvor grensen går. Det er faktisk viktig, dersom du skal få gjennomslag for ting du virkelig brenner for. Ingen liker den som aldri er fornøyd og som alltid klager.

At legene bruker sin makt, fikk Bjarne Håkon Hansens etterfølger Anne Grethe Strøm Erichsen, erfare opptil flere ganger. Blant annet ville hun en gang endre «bitte-litt» på fastlegeordningen og forskriften for den …

Legeforeningen ble rasende. De mobiliserte skikkelig, og fikk med seg opposisjonen på Stortinget og mediene. Det ble et lite helvete, og en stund var det svært lite trivelig å være helsestatsråd.

Strøm Erichsen hadde statsrådserfaring fra Forsvarsdepartementet, og politisk erfaring som lokalpolitiker i Bergen. Og selv om hun ble valgt inn på Stortinget i 2005, satt hun aldri som representant – hun ble statsråd umiddelbart etter valget. Dermed manglet hun stortingserfaring og hun var heller ingen dreven helsepolitiker på nasjonalt nivå før hun fikk jobben som helseminister. Det straffet seg, ifølge våre kilder. Hun var helseminister fra 2009 til 2012, og måtte håndtere en lang rekke «dårlige saker» for regjeringen før hun i Stoltenberg-regjeringens siste år gikk tilbake til jobben som forsvarsminister.

Nedleggelse av lokalsykehus, ventelistejuks, kreftgaranti, problemer rundt sammenslåingen i Helse Sør-Øst og dårlig drift ved Akershus universitetssykehus, var alle trøblete saker på Strøm Erichsens helseminister-vakt. I denne perioden kom hun skjevt ut overfor viktige premissleverandører, som for eksempel Legeforeningen.

Og selv om det alltid er debatt rundt helsepolitikken og den til en hver tid sittende helseministeren, så har det vært litt mindre støy rundt statsråden de siste fire årene. Det har ikke bare å gjøre med en «glitrende og samlende helsepolitikk» å gjøre. Det handler også om personen Bent Høie. Selv med Norgeshistoriens lengste sykehusstreik på sin vakt, omtaler våre kilder dagens helseminister som en erfaren politiker som kjenner spillet og vet hvem han må ha på sitt lag for å få gjennomslag.

Alle er representert av noen

Arbeidslivsorganisasjonene og miljøbevegelsen er eksempler på organisasjoner som direkte og indirekte har sterk innvirkning på norsk politikk. De både hindrer og bidrar til ny politikk.

Men det finnes godt over 100.000 organisasjoner, lag og foreninger i Norge. Alle som bor i dette landet kan finne «sin» interessegruppe hvis de leter litt. Ifølge Frivillighet Norge har disse organisasjonene minst 10 millioner medlemmer, det betyr at hver og en av de fem millionene som bor i «detta landet» i snitt er medlem i to organisasjoner.

Selvsagt er ikke alle like opptatt av politikk. Men det er svært mange organisasjoner som jobber politisk. De har ansatt sine egne politiske rådgivere og bruker forskning og analyse for å frambringe fakta om «sitt interessefelt». De fleste som er synlige har også ansatt durkdrevne kommunikasjonsrådgivere eller de kjøper hjelp fra PR-byråene. Organisasjonslivet i Norge er svært profesjonelt – i alle fall de store og tunge og de som har interesser innen felt som er avhengig av «politisk velvilje».

De fleste av disse organisasjonene er veldig aktive. Men de har ulik tyngde og innflytelse. Noen er sterk politisk farget og deres innflytelse er da gjerne avhengig av hvilket politisk lag som sitter med makten. Disse organisasjonene er spesielt opptatt av «sine partier» og vica versa. Mens noen er så tunge i seg selv at de framstår som apolitiske, som for eksempel Røde kors. Du skal ha massiv politisk tyngde og selvtillit for å gå i strupen på Røde kors.

«Hverdagsleverandører»

Det sitter massevis med tung ekspertise i mange av disse organisasjonene. Eksperter som – med nokså dårlig lønn utfra den spisskompetansen de besitter – regner, utreder og analyserer politikk nesten hele tida. De beste av dem blir lyttet til. Men det er gjerne lederen i organisasjonen som får æren, dersom det ender med politisk gjennomslag.

I Tax Justice Norway og Redd Barna finner du for eksempel rådgivere som kan nesten alt om internasjonale skatteregler. I Norsk organisasjon for asylsøkere sitter noen av de flinkeste i landet på menneskerettigheter og offentlig rett. I NAF vet noen «alt» om bilavgifter. Disse folka er sjelden i mediene og enda sjeldnere på Norges Bank-middager. Men i stortingskomiteene sitter det politikere som vet å bruke deres kunnskap. Disse hverdagspremissleverandørene er også en viktig del av den store verktøykassa for norske politikere.

Barnehager og gamle soldater

Noen organisasjoner blir viktige gjennom en politisk sak, mens andre kan få økt innflytelse så å si over natten, da noe «skjer» på deres område.

Private barnehagers landsforbund (PBL) er blitt en svært viktig premissleverandør i barnehagepolitikken. Før det såkalte barnehageforliket i Stortinget var det knapt noen som hadde hørt om dem. Men i juni 2002 ble opposisjonspartiene på Stortinget, Ap, SV, Frp og Sp, enige om en avtale om finansiering og styring av barnehagesektoren. Regjeringen ble bedt om å komme med forslag til hvordan avtalen kunne gjennomføres. I juni 2003 ble det såkalte barnehageforliket inngått. Det gikk ut på at alle familier som ønsker det, skulle få tilbud om barnehageplass i løpet av 2005.

Et slikt løfte var det umulig å innfri dersom man ikke fikk til en storstilt utbygging av nye barnehager – også i privat regi.

Og dermed kom Private barnehagers landsforbund nærmest inn «bakveien» som en viktig premissleverandør. Siden har PBL vært viktige spillere i barnehagepolitikken. Da den rødgrønne regjeringen ville reversere de privates innflytelse og begrense muligheten til utbytte av fra barnehagedrift, viste de sin makt. Den saken gikk dårlig for regjeringen.

Forsvarets veteraner er eksempel på annen gruppe som ble løftet fram nærmest fra intet, og som så skapte seg en posisjon som premissleverandører. For noen år siden var det lite snakk om Forsvarets veteraner, selv om de var ganske mange som hadde tjenestegjort i Gaza mellom 1956 og 1957 (11.000) og særlig i Libanon mellom 1978 og 1999 – over 34.000.

På midten av 2000-tallet begynte de imidlertid å «røre på seg», da mange Libanon-veteraner fortalte «sin historie». I 2008 kom den første handlingsplanen for å ivareta personell fra internasjonale operasjoner.

Og da vi også begynte å sende soldater til Bosnia og ikke minst til Afghanistan, fikk veteranspørsmålet ny aktualitet. Pressen skrev om plager og senskader blant soldater som «hadde vært ute», og deres organisasjoner fikk økt innflytelse. Nå ble veteranene framstilt som helter – noe vi har adoptert fra USA og andre Nato-land.

Veteranene har gått fra å være usynlige til å få masse oppmerksomhet på få år. De har fått både medaljer og bedre økonomiske ordninger. De har blant annet fått en pott på 1,2 milliarder i til «særskilt kompensasjonsordning» hvor veteraner med plager etter tjeneste i utlandet kan søke erstatning.

Noen mener dette er et eksempel på norsk «pendelpolitikk»: Noen går fra nærmest usynlig uten noen rettigheter, til en sterk synlig gruppe med makt og gode ordninger.

Uansett – det finnes flere organisasjoner for Forsvarets veteraner i dag. Og det finnes få politikere som ønsker å legge seg ut med dem.

Nye kommer til

Organisasjoner som organiserer mange er også svært viktige i kraft av sin størrelse.

Politikerne lytter for eksempeltil NAF når det handler om bilavgifter. Det er mange bilister – og velgere – som er medlemmer i NAF.

Det kommer stadig til nye grupper og interesser som får betydning for politikken. Og de har selvsagt sin egen organisasjon. Med den teknologiske utviklingen og digitaliseringen har IKT-Norge for eksempel blitt en viktig stemme. Man kan si det samme om Norsk el-bilforening og NHO-foreningen Abelia.

Innovasjon Norge har også fått et løft når det gjelder synlighet og påvirkning de siste årene. Mange mener det har med sjefen sjøl, Anita Krohn Traaseth, å gjøre. Og, ja, hun fortjener nok mye av æren. Men det faktum at Norge og norsk arbeids- og næringsliv er i endring, gjør at en virksomhet som Innovasjon Norge får forsterket legitimitet. Den blir viktigere enn før, rett og slett.

Balansekunst

Legitimitet er svært viktig, både for organisasjoner og andre premissleverandører. En av våre kilder trekker fra kommunenes interesseorganisasjon KS som et eksempel på hvordan vedkommende mener en viktig og tung organisasjon har svekket sin legitimitet de siste årene.

KS ledes av en valgt politiker som styreleder og en ansatt direktør. I mange år var Halvdan Skard fra Arbeiderpartiet KS-leder. Han hadde bevisst valgt en tilbaketrukket rolle. Skard lot sine administrerende direktører være ansikt utad og meningsbærer for hele KS.

Særlig nåværende NAV-direktør Sigrun Vågeng var en tydelig og klarttalende leder med tung legitimitet, mener vår kilde. Hun var direktør og ekspert – ikke politiker som Skard og de andre KS-styrelederne.

I 2012 gikk Halvdan Skard av, og inn som ny styreleder kom Gunn Marit Helgesen fra Høyre. Hun ville selv «ta rampelyset», og KS-direktør Vågeng valgte å slutte.

Nåværende KS-direktør Lasse Hansen er nærmest usynlig utenfor Kommunenes Hus – KS hovedkvarter i Vika i Oslo. Han har nesten tatt Skards gamle rolle, og jobber innover i organisasjonen.

Men hva med Helgesens legitimitet?

Hun er politiker. Av mange oppfattes hun som partipolitiker, ikke som organisasjonsmenneske eller som ekspert.

KS er jo full av eksperter. De har tall og fakta om hele kommune-Norge, og burde være det mest proffe miljøet på kommunesektoren man kan tenke seg. Men i dag blir KS, og særlig Helgesen, sett på som en partipolitisk spiller, mener vår kilde.

Og da mister de legitimitet i store deler av det politiske miljøet.

Det er ikke første gang Ukeavisen Ledelse hører akkurat dette om KS-lederen. Under behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst, var KS svært misfornøyd med enkelte av regjeringens disponeringer. SVs Karin Andersens nærmest fnøs av Helgesens frustrasjon, og betegnet henne som «Høyre-politiker».

De fleste organisasjoner jobber politisk. Men det er en balansegang. Dersom en organisasjon med et bredt mandat oppfattes å ha partipolitiske preferanser som de ikke flagger tydelig, kan det svekke legitimiteten deres.

For KS er konsekvensen av at en etablert politiker profilerer dem, at KS risikerer å bli mindre troverdig overfor opinionen og andre politikere enn «sine egne» – «alt blir partipolitikk».

Sigrun Vågeng hadde på denne bakgrunn større legitimitet. Man kunne ikke avfeie henne med «partipolitikk».

Det er viktig for alle organisasjoner som vil ha politikernes øre å kjenne sine begrensninger og velge sine kamper. De kan ikke risikere å spille seg selv ut av banen ved å kun være negative og kompromissløse eller kun «holde med det ene laget». Da mister de etter hvert sin legitimitet, og deretter sin innflytelse. De risikerer å bli ubetydelige.

På samme måte vet politikerne at de ikke kan herje for mye med store aktører. Skal man for eksempel «ta makt eller privilegier» fra en av dem, må man helst «legge igjen en liten gulrot», med beskjed om at «neste gang, gjør vi slik og slik, og da får dere ditt og datt».

Forholdet mellom politikerne og organisasjonene er et fintunet spill. Det er balansekunst på høyt nivå.

De har maktens øre

Hvem opererer i maktens randsoner og gir politikerne innspill, råd og advarsler? Hvem foreslår ny politikk? Hvilke formelle og uformelle roller påvirker en regjerings arbeid?

Dagens Perspektiv har snakket med tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere. Vi har intervjuet tidligere departementsråder og andre nøkkelpersoner i embetsverket. Vi har snakket med lobbyister, konsulenter og organisasjonsfolk. Lest bøker, biografer og analyser.

I denne artikkelserien vil vi forsøke å komme litt nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er de viktigste premissleverandørene til norsk politikk?

ALT OM PREMISSLEVERANDØRENE HER:

INTRO

• I maktens randsone

• Formell oppskrift på politikk

ORGANISASJONENE

• Orgenisasjonene: Pådriver og bremsekloss

• Gerd Liv Valla: Reddet pensjonsreformen – skjøt ned sykelønnsforslag

• Kristin Skogen Lund: Gjør gutteklubben greiere

• Lars Haltbrekken: Rødgrønn lyttepost

KLIMAKAMP OG OLJELOBBY

• Pumpe hjemme – kutte ute

HODEJEGERNE

• De som velger bort

• Staten bruker ikke-sertifiserte hodejegere

• Overblikk: De ansetter topplederne i staten

STATSFORVALTNINGEN

• Politikkens mektige butlere

• Lars-Henrik Myrmel-Johansen: Grå eminense i moderne dress

• Frode Forfang: Åpen, tydelig og modig

EU

• Du må tenke europeisk

HELSE

• De som egentlig styrer helse-Norge

• Overblikk: Den helsebyråkratiske makteliten

ØKONOMI

• De mektige økonomene

• Overblikk: Politikkens bakspillere

MAT OG DRIKKE

• Mektig matmakt: De er få, de er menn og de styrer norsk dagligvaremarked

• Overblikk: Her er matmakta i Norge

BISTAND

• Norsk bistandspolitikk: Godhet og egennytte

• Overblikk: Disse legger premissene for norsk bistand

TANKESMIENE

• Små med stor Innflytelse | De som tenker for oss

• Omtalevinner | Clemet i Civita styrker posisjonen

• Dette er tankekrigerne | Blant økonomer og filosofer

• Dette er de ledende norske tankesmiene

• Verdens mektigste tenketank | Tapetserer Det hvite hus

ARBEIDSLIVET

• De som står på kravene
• Med grasrota i ryggen

---