Annonse
Karantenetid. Lysern er vakker i ettermiddagssola og kohorten slår ihjel tid i sakte film. Han til venstre klager minst. Foto: Ulrikke Linge. 
Uken som gikk
Uken som gikk

Karanteneliv

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

KOMMENTAR. Så kom den til oss også. Smitten. Vel, den kom ikke helt inn, men til en «nærkontakt» av bonussønnen. Og da var det ingen bønn. Damen fra smittesporingsteamet hadde tatt slike telefonsamtaler før. Det nyttet ikke å snakke seg ut av denne.

Nå vet jeg jo at denne situasjonen nærmest er dagligdags for småbarnsforeldre med avkom i skolealder. Så min lille klagesang, får nok ikke gehør hos kollegaen med to småjenter som allerede har avstedkommet tre slike karanteneperioder.

Jeg kan imidlertid skryte på meg litt ekstra drama, da sønnen bor i omsorgsbolig i en annen kommune. Og han er svært lite lysten på testing og alt som kan minne om «doktor». At han i tillegg er 25 år og en ganske så kraftig plugg, gjør alt som lukter av «aktiv overtalelse» umulig. Det vet vi. For et par uker siden fikk han plutselig vaksinetime. Der kom helsevesenet til kort, gitt. Men tålmodigheten som ble utvist på fastlegens kontor fortjener en pris. Men det var ikke snakk om. Vaksinen hans kom heldigvis en annen til gode.

Tilbake til fremtiden. Oppdrag nr. 1 fra smittesporingsdama var krystallklart: Han må testes. Hvis ikke er det karantene til 15. mai på hele bunten.

Stiv av skrekk, foreslo jeg alt fra narkotika til lett vold. Men vi måtte jo bare prøve å gjøre ting etter boka. Vi er jo ikke helt Charter-Svein heller, liksom.  

Vi avtalte tidspunkt for testing i hjemkommunen, og kjørte ut på tur. Gutten/mannen – la oss kalle ham «Per» − var forberedt. Min langt bedre halvdel snakket om den lille hvite pinnen og hvor fort det skulle gå og hvor lite vondt det ville gjøre. Og «Per» var positiv. «Ja», sa han. «Ja, da». Hm … dette virket lovende.

Men, da vi svingte inn på teststasjonen skjønte han tegninga. «Ja», ble til «nei». Og til tydelige «ikke».

Det var en sånn «drive in»-stasjon. Vi stoppet bilen. Jeg var i nødmodus og tenkte at jeg kanskje kunne klare å runde Netflix innen 15. mai. Og at jeg kom til å regne Vinmonopolet med til «nødvendige dagligvarer», som vi til nød har fått lov til å gå ut for å handle (men helst på tider med få kunder).

Stiv av skrekk, foreslo jeg alt fra narkotika til lett vold. Men vi måtte jo bare prøve å gjøre ting etter boka

«Hei», sa en hyggelig stemme bak munnbind og visir. Hun kjente tydeligvis «Per» fra før.  Og, selv om det sikkert ikke er helt korrekt, så er det et faktum: «Per» er svak for søte jenter i uniform. Så han gapte høyt og sa «Aaaa» på kommando. Testen gikk som en drøm! Den sykepleier-dama fortjener fredsprisen! Dette betyr at karantenetida blir mer enn halvert – så fremt vi ikke blir syke selv da, men det gjør man jo ikke ...

Men veggene i leiligheten kom uansett raskt nærmere.

To på hjemmekontor og en på et pålagt og utvidet mammabesøk han ikke skjønner hvorfor han må på er, om ikke vanskelig, så litt «complicated», som det heter.

Min langt bedre halvdel visste råd. Miljøforandring.

Så vi leide oss en, på papiret, luksushytte i Enebakk. Med jacuzzi, wifi og fiskestang til utlån. Derfra kunne vi kombinere jobb og karantene, tenkte vi, og pakka bilen full av mat, vin og datautstyr.

Men, altså. Det er lærdom i ordtaket om at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden.

Det er ofte dyrere, det er klart. Og etter et døgn i Enebakk på en nokså trang hytte i ikke alt for bra vær og med jacuzzinekt på grunn av karantene, så … Vel, vi lengtet snart hjem igjen. Alle sammen. Til og med bikkja virket lei. Han skjønte ikke at det koster 500 kroner i ekstra avgift om han legger seg å sove på sofaen i finhytta. Og «Per»? Han synes Galgeberg er gøyere enn Ytre Enebakk.

Hvis Gud, kommunen og smittesporingsteamet vil, så er vi ute av karantenen til uka allerede.

Det er ikke så veldig synd på oss. Det er egentlig for smått til at vi kan skryte av å «stå han av».

Men man gjør seg noen tanker. Om de som bor enda trangere. Om de som ikke bare må i karantene, men som må isoleres fordi de faktisk blir smittet. Om andre land, der smitten er fullstendig ute av kontroll. Om India.

Og om realitykjendiser som brenner munnbind fordi … vel jeg aner ikke hvorfor, men jeg blir både flau og sint.

Dette skrives på min Enebakk-terrasse. Utsikten over Lysern er upåklagelig. En kvinand svømmer på vannet rett nedenfor. Det er ganske så vakkert her.

Men Sabeltann går på repeat inne i hytta og den siste Harry Potter-filmen skal snart vises for femte gang. Det byttes små ukvemsord om hvem som mest trenger den ene PC-strømkabelen vi har med oss.

Det er fire varmegrader, vi mangler pepper og poteter og veggene her er ikke annerledes enn dem hjemme. De kommer stadig nærmere.

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse

Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Annonse